✨Den indre gnisten når ingen ser✨

Hva motiverer meg når ingen ser på?

Noen ganger spør jeg meg selv: Hva er det egentlig som får meg til å reise meg om morgenen, sette meg foran tastaturet og skrive den ene teksten etter den andre – selv om det ikke finnes noen garanti for hvordan tekstene mine vil bli mottatt eller om de vil publiseres overhode?

Nå som mange av tekstene mine har blitt til bøker, føles det nesten litt underlig. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive bøker. Jeg hadde jo allerede publisert en bok gjennom et forlag. Been there – done that. Jeg hadde skrevet artikler, rapporter, fagstoff, kronikker. Jeg visste at jeg kunne skrive – men det var aldri det som var drivkraften.

Det er ikke anerkjennelsen som driver meg. Det meste av det jeg har skrevet, har jeg aldri forsøkt å publisere. Verken på egenhånd eller gjennom forlag. Jeg skriver fordi jeg må. Fordi noe inni meg trenger å få komme ut.

Så hva driver meg – når ingen klapper, ingen ser på, og ingen ber om det?

Jeg tror svaret ligger i tre grunnleggende behov som har tent gnisten min gjennom hele livet: mening, mestring og menneskemøter.

En trang til å forstå – og å gjøre forståelig

Mening, mestring og menneskemøter er tydelige drivkrefter. Men under der… ligger det noe mer som er vanskelig å få helt taket på.
Det er lett å snakke om motivasjon som noe ytre: mål, drivkrefter, inspirasjon.
Men det jeg kjenner på, ligger dypere enn det. Det er nesten ikke en drivkraft – det er en nødvendighet. Som å puste….

Jeg må skrive. Jeg må tenke med fingrene. Jeg må sette ord på det jeg kjenner, observerer og fornemmer. Ikke fordi jeg alltid vet hva jeg skal si – men fordi selve forsøket på å si det, bringer meg nærmere noe ekte.

Kanskje det er derfor jeg har skrevet hele livet. Fra de fantasifulle kladdebøkene på barneskolen, via artiklene, romanene og barnebøkene som ligger på en harddisk, til kurs, tekster, bøker og blogginnlegg.

Det handler ikke bare om mestring. Det handler om å forstå verden – og meg selv – litt bedre.
Og kanskje, om jeg er heldig, hjelpe noen andre med å gjøre det samme.

Når jeg skaper, føler jeg meg fri

Skapergleden min har alltid vært større enn meg selv. Det er vanskelig å forklare det på noen annen måte.

Jeg husker en gang jeg googlet rundt et tema jeg syntes var spennende. Jeg kom over en artikkel som traff meg midt i magen. Den var klok, velskrevet og fylt av tanker jeg umiddelbart kjente meg igjen i. Jeg ble så begeistret at jeg printet den ut.

Først da jeg satt med utskriften i hånden, så jeg hvem som hadde skrevet den: Anneli Brannfjell Olsen.
Jeg ble helt sjokkert. Det var jo jeg.

Det var før ChatGPT. Lenge før jeg tenkte på meg selv som forfatter. Før jeg hadde utgitt noe som helst.
Men ordene var mine.

Det er noe vakkert med det – og også litt urovekkende. For noen ganger, når jeg skriver, føles det ikke som om det er jeg som skriver. Det er som om noe dypere i meg styrer prosessen. Som om tankene og ordene hentes frem fra et sted jeg ikke helt kan forklare. Jeg skriver, men det er ikke jeg som finner på. Jeg finner frem.

Når jeg skaper – enten det er en tekst, et kurs, en blomsteroppsats eller et nytt design – så føler jeg meg fri. Fri fra krav, fri fra prestasjon, fri fra rollen som “leder”, “coach” eller “forfatter”. Jeg er bare jeg.

Og den friheten – den er min viktigste motivasjon.

Samtaler som drivstoff

Det som virkelig får hjertet mitt til å slå litt raskere, er nære samtaler.
Samtaler der det skjer noe mellom oss. Noe ekte. Noe sant.

Jeg har alltid blitt inspirert av gode samtaler, men kanskje først i voksen alder har jeg virkelig forstått hvor sterkt de preger både tankene og tekstene mine.

Møtet med kjæresten min har åpnet et nytt rom i meg. Han er en reflektert mann, som har tenkt grundig gjennom livet sitt – tidligere brudd, kjærligheten, mannsrollen og identiteten. Han stiller spørsmål jeg ikke visste jeg savnet svar på om livet, mannens betraktninger og indre sannheter og kvinnens tilstedeværelse.
Og jeg kjenner at det skjer noe i meg når han gjør det.
Noe våkner.
En ny interesse.
En trang til å forstå, lytte, og dykke inn i den mannlige erfaringen – noe jeg tidligere ikke har vært så opptatt av. Jeg har alltid hatt et sterkt fokus på kvinners liv, valg og utfordringer. Men nå… ser jeg også mannen med et nytt blikk. Innleggene jeg har skrevet om mannens indre verden kunne ikke blitt til uten ham.

Og det er ikke bare han. Venninnene mine inspirerer meg hver eneste dag.
De sier jeg har et «venninne-gen», og kanskje har jeg det – for jeg elsker virkelig den måten vi ser hverandre på. Hvordan vi setter ord på det som skjer i livene våre. Deres refleksjoner, erfaringer og innsikter tenner stadig nye idéer i meg.

Samtalene jeg har med menneskene rundt meg er ikke bare samtaler – de er råstoff. De er drivstoff.
De minner meg på hvem jeg er, hva jeg bryr meg om, og hvorfor jeg skriver.

Natur og kunnskap

Du har sikkert hørt at naturen gir ro. Det gjør den for meg også. Men enda mer gir den meg inspirasjon – og fellesskap.

Jeg har gått mange toppturer. Fra små, hyggelige turer til mer krevende bestigninger. Og det fine er: jeg går sjelden alene. Jeg liker best å dele opplevelsen med noen – med gode venner, familie, eller mennesker jeg har nære samtaler med underveis.

Turene blir ikke bare bevegelse for kroppen, men for tankene.
Når vi går sammen, skjer det noe mellom oss – og inni meg. Nye perspektiver åpner seg, både bokstavelig og mentalt.
Å nå en topp gir meg alltid følelsen av klarhet. Utsyn. Overblikk.
Og ofte også nye idéer.

Ny kunnskap gir meg også en dyp form for motivasjon. Jeg elsker å lære.
Kan KI elske deg tilbake er et godt eksempel på en bok som tente noe nytt i meg. Ikke bare om teknologi, men om kjærlighet, relasjoner og identitet i en ny tid. Jeg elsket å skrive boken, ikke minst den nye kunnskapen jeg fikk underveis i skriveprosessen.

Denne nysgjerrigheten våknet for alvor da jeg begynte å studere ved Universitetet i Tromsø. Jeg hadde fire små barn og en krevende jobb ved siden av, men jeg elsket det.
Hvert tema. Hver forelesning. Jeg slukte fagene – og oppdaget at teori kunne gi meg en dypere forståelse av både meg selv og samfunnet rundt meg.

Kunnskap gir meg energi.
Naturen gir meg perspektiv.
Og begge deler tenner gnisten.

Kreativitet, musikk og design

Jeg spiller alltid musikk når jeg skriver – det har jeg gjort siden barndommen. Musikk åpner de kreative portene i meg og hjelper meg å finne flyten.

Skriving og historiefortelling er min lidenskap. Lærerne mine i barneskolen visste allerede da at jeg kom til å bli forfatter: jeg skrev kladdebøker med fantasifulle fortellinger som ble lest høyt i klassen. Selv om karrieren som leder stoppet mye av skrivetida, har jeg aldri mistet skrivegleden. Jeg har en slektsroman på harddisken, bestående av seks romaner, pluss barnebøker og utallige artikler.

Jeg elsker også å skape med hendene: designe kort, blomsteroppsatser, vindusutstillinger og klær. Hjemme bor jeg i et hus innredet i nordisk design – en lekeplass for estetikk, farger og funksjonalitet.

Å følge den indre gnisten

Når jeg ser tilbake, er det tydelig at den indre gnisten min aldri har vært én ting. Den har alltid vært et samspill.
Av nære samtaler og ny kunnskap. Av skriving, natur, vennskap og kjærlighet. Av det å skape og dele. Av å forstå – og bli forstått.

Noen ganger skriver jeg med en så sterk flyt at det nesten føles som om jeg ikke gjør det selv. Andre ganger kommer ideene gående ved siden av meg på en fjelltur med en god venn. Noen ganger våkner tankene i et møte med et menneske som tør å være ekte.
Det er der motivasjonen ligger. Ikke i å prestere, men i å leve – og være til stede i det som gir mening.

Kanskje det er nettopp det motivasjon handler om:
Å finne frem til det som tenner gnisten.
Og så våge å følge den.

En drøm som ventet på sitt tidspunkt

Bokskriving har egentlig alltid vært en drøm – men samtidig ikke.
Ikke i betydningen “jeg skal bli forfatter og leve av det.”
Mer som en stille visshet. En indre trygghet på at en dag skulle det skje. Når tiden var inne. Når livet åpnet rom.

Jeg har alltid visst at det å skrive bøker lå der fremme et sted, som en framtidig virkelighet.
Men det var aldri noe jeg løp etter.
Tvert imot skjøv jeg det ofte foran meg. Jeg tenkte: en gang – når jeg har tid.

Da jeg til slutt publiserte boken Motivasjon og jobbsøking på Hegnar Forlag, var det ikke egentlig en drøm som gikk i oppfyllelse.
Det var en bekreftelse.
En stille anerkjennelse til meg selv: Det var mulig. Jeg gjorde det.

Og siden den gang har ordene bare fortsatt å komme.

Innen faglitteratur har jeg nå minst ti ferdigskrevne bøker på harddisken.
Nå jobber redaktøren seg gjennom dem, og jeg tenker at jeg nok vil komme ut med en bok annenhver måned fremover.

Men når fagbøkene er ute i verden, da… da skal jeg åpne slektsromanen igjen.

Den blinker til i drømmene mine av og til. Jeg ser karakterene fra de seks ferdigskrevne bøkene.
Jeg hører dem hviske. De presser seg frem. Noen ganger snubler jeg inn i handlingen når jeg minst venter det.

Tilje – så stolt og freidig, midt i den sjøsamiske kulturen, med normene, utfordringene og naturen som kraft og overlevelse.
Maria, Ailo og alle de andre – de er allerede levende, i mitt stille sinn.
De venter bare på at tiden skal bli moden.
Akkurat som jeg gjorde.

Hva med deg?

Hva er det som gir deg gnist – når ingen ser på?

Er det noe som vekker liv i deg, får tankene til å boble, hjertet til å slå litt raskere?
Er det et sted, et menneske, en aktivitet, en følelse?

Jeg tror vi alle har noe i oss som vil frem.
Kanskje det starter med å lytte.
Kanskje det starter med å spørre.

Refleksjon for deg:

• Hvilke tre kilder til motivasjon lyser sterkest for deg?
• Hvordan kan du «fôre» disse kildene daglig?
• Hva holder du på med når du glemmer tid og sted?

Denne øvelsen er også en smakebit på hva du vil finne i boken Motivasjonsmagi – en guide til å gjenoppdage og bevare din indre gnist uansett omstendigheter.