🧵 Første møte med tekstilprodusenter i Istanbul

– Et eventyr i forretninger, kulturkollisjoner og en bratt læringskurve

Å hive seg ut i tekstilbransjen i Istanbul uten skreddersømerfaring eller forretningskompetanse på eksportmarkedet, høres kanskje ut som galskap. Og det var det – på mange måter. Men det var også begynnelsen på en reise som handlet om mot, tro på egne evner, og en intens vilje til å skape noe nytt.

Sammen med min datter, Anna-Elisabeth, dro jeg til Istanbul for å realisere Ayla Business. En drøm om klær for karrierekvinner – skapt med stil, mening og verdighet.

🌍 Istanbul – broen mellom to verdener

Istanbul er ikke bare en by, det er en smeltedigel av øst og vest, nytt og gammelt, kaos og skjønnhet. Byen pulserer av liv, og forretningslivet er preget av unge, utdannede, selvsikre menn med pågangsmot og klare meninger – også om politikk og samfunn.

Men det er én ting som gjelder:
Du må gjøre business på deres måte.

🤝 Å bli tatt seriøst – som kvinne, gründer og nordmann

Det første møtet med tekstilprodusenter i Istanbul lærte meg mye:

• Du forhandler ikke pris første dag.
• Sjefen er kanskje sjåføren.
• Det du sier, betyr mindre enn hvem du er.

Image er viktig. I hvert fall trodde jeg det…. Jeg kledde meg profesjonelt, i klær fra Versace og Fillippa K, og signaliserte kvalitet og selvtillit. Men jeg merket raskt at det var tillit og respekt som betydde mest. Ikke hvor dyr vesken var, men hvem jeg var – og hvordan jeg oppførte meg.

Og så handler det om språk. Ikke bare det språket vi snakker, men det vi viser. Hvordan vi møter blikk, smiler, lytter og leser stemningen.

🧠 En uke med bratt læringskurve

Jeg hadde møtt hundrevis av bedrifter i Norge. Jeg trodde jeg var forberedt. Det var jeg ikke.

I Tyrkia ville de bli kjent med oss først. Ikke produktet, ikke tallene. Oss.
De serverte te, lo, tok seg god tid, spurte om Ibsen, Hamsun og nordlyset.
Møtene var preget av varme – men også vage svar, svevende løfter og lite konkret informasjon. Og når svaret var «No problem», visste jeg etter hvert at det betydde nettopp det motsatte.

👗 Jakten på riktig produsent

Vi besøkte fabrikker der syerskene knapt så opp fra maskinene. Andre steder hilste alle, lo og snakket sammen. Noen hadde rotete lokaler, andre var ryddige og stilrene.

Flere produsenter kunne ha fungert. Men enten ble minstevolumet for stort, eller så brukte de underleverandører vi ikke kjente. Det var viktig for oss å ha kontroll over arbeidsforholdene – nordiske kvinner skal ha på seg klær sydd av folk som har det bra.

🌟 Og så fant vi dem

Et stykke utenfor byen, møtte vi Sercan, faren og søsteren hans. En familiebedrift med verdier og kvalitet som traff oss rett i hjertet. Jeg visste det da jeg tok en bluse fra hengeren og så navnet: Victoria Beckham.

Der og da visste jeg at vi var på rett sted.
Sercan fortalte at han hadde drømt om å produsere klær for norske kvinner.
Jeg mistenker at vi var sendt dit av noe større. At Ayla smilte.

✨ Istanbul som læremester

Istanbul lærte meg mer enn tekstil. Jeg lærte om tålmodighet. Om menneskemøter. Om kulturforskjeller, og hvordan man må lytte mer enn man snakker. Jeg lærte om respekt – ikke bare for tyrkiske forretningsskikker, men for mennesker med en annen historie og et annet blikk på livet.

“Jeg ante ikke hva jeg gjorde, men jeg hadde med meg mot – og Ayla.”

Jeg lærte at det går an å være både nybegynner og målrettet.
At man kan være både kvinne og leder – og finne sin vei i et mannsdominert rom.
Og at business ikke alltid handler om tall – men om mennesker.

Og kanskje handler det alltid om det.
Mennesker, tillit, og å våge å si:
«Jeg vet ikke alt. Men jeg vet hvorfor jeg gjør dette.»