📵Besettelse, løgn og makt – hva skjer egentlig med menn på toppen?

Jeg så nylig en dokumentar om Lance Armstrong. Du vet, sykkelkongen som vant Tour de France sju ganger på rad – og som senere falt tungt da sannheten om doping kom for en dag. Det fikk meg til å undre: Hva skjer egentlig med menn i maktposisjoner når de lyver på autopilot og klamrer seg til tronen for enhver pris? Hvorfor går noen over lik for å vinne?

Det starter ofte med en sterk drivkraft. En vilje av stål, et mål, en lidenskap. Det er lett å beundre slike mennesker. De fremstår som uovervinnelige – som moderne helter. Men når viljen tipper over i besettelse, skjer det noe. Et menneske begynner kanskje å rettferdiggjøre små løgner. Så større. Og etter hvert kan løgnen bli en del av virkeligheten.

Psykologien kaller det kognitiv dissonans – den ubehagelige spenningen som oppstår når våre handlinger ikke stemmer overens med vårt selvbilde. For å slippe unna ubehaget, justerer vi på sannheten. Vi pynter på den. Eller vi skyver den bort. «Jeg er jo en god person. Jeg fortjener dette. Jeg har ikke gjort noe verre enn andre.»

Og hvis ingen rundt deg sier imot, hvis du er omringet av ja-mennesker og økonomisk avhengighet – da er det lett å miste bakkekontakten. Mange menn i maktposisjoner isoleres emosjonelt. De får færre ærlige tilbakemeldinger. De mister evnen til å møte sårbarhet. Og makten, som en gang var et middel, blir plutselig identiteten i seg selv. Å miste den føles som å miste seg selv.

Så de tviholder. Lyver. Truer. Forsvarer seg med nebb og klør.
Og de gjør det ikke nødvendigvis fordi de er onde – men fordi de er livredde. Redde for å bli avslørt. For å miste kjærligheten. For å kjenne på skammen som kommer når fasaden sprekker.

For hva står igjen hvis seierspallen forsvinner?

I Armstrongs tilfelle fikk vi et sjeldent glimt inn bak fasaden. Der var det ikke bare juks og arroganse, men også et menneske som ikke klarte å gi slipp. Som måtte vinne. Som hadde blitt symbolet på håp og styrke for millioner – ikke minst gjennom sitt kreftengasjement. Hvordan kunne han da tillate seg å være svak?

Kanskje er det nettopp dette vi må snakke mer om.

Vi trenger ikke flere ufeilbarlige helter. Vi trenger mennesker – også menn – som tør å tape med verdighet. Som våger å stå i sannheten. Som forstår at ekte styrke ligger i å kunne være både sårbar og ansvarlig.

For besettelse og maktmisbruk vokser ofte i mørket – der skammen får styre og ingen tør å se ærlig på seg selv. Og kanskje, bare kanskje, handler dette ikke bare om idrett, politikk eller næringsliv. Kanskje handler det også om noe i oss alle.

Hva holder vi fast i – som vi kanskje burde gi slipp på?

Når makt blir identitet – fra sykkelkongen til verdens ledere

Det er lett å tro at dette bare handler om én mann – en idrettsstjerne som falt. Men det gjør ikke det. Historien om Lance Armstrong er bare ett speilbilde av noe langt større og mer skremmende: hvordan mennesker – særlig menn – kan bli så fanget i sin egen suksess og posisjon at de mister bakkekontakten fullstendig. Og det ser vi kanskje enda tydeligere i politikken.

For hva skjer egentlig med en statsleder når han begynner å lyve på autopilot – og tviholder på makta, uansett pris?

Ta Donald Trump. Da han tapte presidentvalget i 2020, kunne han valgt å erkjenne nederlaget og gå av med verdighet. I stedet lanserte han det store narrativet om at valget var «stjålet». En løgn som ble gjentatt så mange ganger at millioner av mennesker trodde på den. Det endte med stormingen av Kongressen 6. januar 2021 – og en dypt splittet nasjon.

Trump er ikke alene. Vi ser det samme mønsteret hos mange autoritære ledere verden over:

• Vladimir Putin, som klamrer seg til makten gjennom propaganda, frykt og krig.
• Recep Tayyip Erdoğan, som bruker retorikk og religiøs nasjonalisme for å styrke grepet sitt.
• Silvio Berlusconi, som blandet politikk, penger og mediemakt på en måte som visket ut grensene mellom sannhet og spill.

Disse lederne har én ting til felles: De er ikke villige til å tape. Og de er villige til å omskrive virkeligheten for å sikre at de slipper å gjøre nettopp det.

Når sannheten truer selvbildet

I bunn og grunn handler det om noe dypt menneskelig: frykten for å miste det som gir oss verdi. Når makt ikke lenger er et verktøy, men selve grunnlaget for egenverd, blir sannheten en trussel. Da blir løgnen et forsvar. Et skjold. En nødvendighet.

Og det som kanskje startet som en visjon, et kall eller et ønske om å gjøre en forskjell, blir gradvis et spill for å overleve. Et spill der man må vinne – koste hva det koste vil.

Maktens bivirkninger

Forskning viser faktisk at makt over tid kan endre hjernen vår:

• Empati og evnen til å ta andres perspektiv svekkes.
• Vi blir mer impulsive, mer selvrettferdige, og mer tilbøyelige til å se oss selv som unntak fra reglene.
• Og vi omgir oss med folk som støtter bildet vi ønsker å holde fast ved – ikke de som utfordrer oss.

Da er det ikke rart at fallhøyden blir enorm. For til slutt er det ikke lenger mulig å skille mellom hvem man er – og den rollen man spiller.

🔍 Refleksjon: Hvordan holder vi hverandre ansvarlige?

I møte med makt er det lett å peke på “de andre” – på lederne, heltene, politikerne. Men hva med oss selv? Hva slags makt har vi? I våre familier, relasjoner, jobber, grupper?

Prøv å tenk gjennom dette:

• Har du opplevd å tviholde på en rolle eller posisjon, selv når det kostet deg noe?
• Hvem utfordrer deg når du er i ferd med å miste bakkekontakten?
• Har du noen gang sagt ifra til en person i maktposisjon – eller tiet av bekvemmelighet eller frykt?
• Hva skjer med samfunnet vårt når vi belønner de som roper høyest – og glemmer dem som sier sannheten stille?
• Hva kan du gjøre for å bidra til mer ansvarlighet – i det små, der du er?

Makt finnes i alle skalaer. Og hver gang vi tør å være ærlige – med oss selv og med andre – så bidrar vi til et sunnere samfunn. Et samfunn der ingen trenger å klamre seg til makt for å føle seg verdt noe.

Vi liker å tro at makt er noe som hører hjemme der ute. På toppen av samfunnet. Hos verdens ledere, toppidrettsutøvere og konsernsjefer. Men sannheten er at makt er overalt. I relasjoner, i kjærlighet, i måten vi møter oss selv på. Den kan være høylytt eller stille, synlig eller skjult – men den er der. Og ofte henger den tett sammen med frykt, selvbilde og kontroll.

Her kan du lese om makt i kjærlighet og relasjoner!

💬 Skriv gjerne ned tankene dine – og vær ærlig med deg selv. Kanskje ligger det stor frihet i det å våge å kjenne etter hva som faktisk driver deg.