En norsk kvinnes mĂžte med makt, te og menn i dress
Jeg lytter til Istanbul med lukkede Ăžyne. Byen som aldri sover. Morgenlyset smyger seg inn gjennom gardinene og stryker kinnet mitt. Utenfor hĂžrer jeg lyden av stoler som dras over fliser, skritt i trappene, romservice-brett som bĂŠres, dusjer som renner i naborommene, og stemmer pĂ„ et sprĂ„k jeg ennĂ„ ikke forstĂ„r â men som jeg har begynt Ă„ elske. Dette er rytmen av en ny dag i Istanbul. En by som ikke venter pĂ„ noen. Heller ikke pĂ„ deg.
Jeg trekker pusten dypt. Foran meg ligger enda en lang dag med businessmĂžter. Kanskje strekker den seg helt til midnatt â eller lenger. Det er slik det er her. Lange dager. Lange samtaler. Lange blikk. Lange pauser. Lange forventninger. Men ogsĂ„ â dype mĂžter. Med mennesker, med kultur, og med deg selv.
Ă vĂŠre kvinne i et maskulint hierarki
Business i Istanbul er ikke som hjemme i Norge. Det er tydeligere hierarki. Mer hĂžflighet. Mer ĂŠre. Mer respekt for alder. Og mer makt i mannlige hender. Jeg kjente det fysisk i rommet â hvordan min kvinnelige tilstedevĂŠrelse bĂ„de vekket interesse og skapte forvirring. Jeg var ikke der som pynt. Jeg var der for Ă„ forhandle. For Ă„ fĂ„ noe gjort.
Likevel mĂ„tte jeg finne min plass. Ikke bĂžye meg â men forstĂ„ systemet jeg hadde trĂ„dt inn i. LĂŠre sprĂ„ket, selv om jeg ikke kunne det. Jeg lot te bli servert, jeg nikket og lyttet, og jeg observerte alt. Det kostet. Det styrket meg.
MĂžtekultur med te og tillit
Istanbul har sine regler. Kom presis, men forvent venting. Presenter deg hĂžflig, men ikke for ivrig. Ikke forvent at businessmennene skal strekke ut hĂ„nden for Ă„ hilse fĂžrst nĂ„r du er kvinne. Det er uhĂžflig. Ikke diskuter pris pĂ„ fĂžrste mĂžte. Snakk om familien. Om litteratur. Om hvem du er. Vis hvem du er â ikke bare hva du vil. Jeg ble spurt om alt fra politikk til poesi, og jeg lĂŠrte fort Ă„ parere spĂžrsmĂ„lene med bĂ„de takt og varme.
Det tok tid fĂžr jeg forsto at det er deg de skal investere i â ikke bare ideen din. Og er du kvinne, vil de gjerne vite hvem mannen din er. Har du ikke en mann? vel….Jeg valgte Ă„ snakke om barna mine i stedet. Det fungerte.
Forhandlinger â et spill med mange lag
Det var fĂžrst pĂ„ tredje mĂžte at prisene kom pĂ„ bordet. Og da var de hĂžye. Altfor hĂžye. Jeg lĂŠrte Ă„ forhandle med respekt, Ă„ dele opp kolleksjonen, Ă„ gi og ta. Jeg lĂŠrte Ă„ uttrykke tydelig hva jeg Ăžnsket â og hvorfor. Og kanskje viktigst: Jeg lĂŠrte nĂ„r jeg skulle tie og la stillheten jobbe for meg.
Jeg mÄtte svelge noen kameler. Smile gjennom svevende svar. Drikke te mens de snakket tyrkisk seg imellom. VÊre tÄlmodig, selv om jeg ville rive ned veggene av frustrasjon. Men jeg satt der. Med ryggen rak og hendene i fanget. Og det betalte seg. Bokstavelig talt.
Ă spise med verdighet
Lunsj og middag hĂžrer til. Det er en del av relasjonen â ikke bare et mĂ„ltid. Jeg ble tatt med til steder jeg aldri ville funnet selv. Smakte mat jeg ikke kunne navnet pĂ„. Drakk Raki for fĂžrste gang. Men vin â det kunne jeg ikke bestille. Ikke som kvinne. Ikke som gjest. Ikke uten at verten gjorde det fĂžrst. Og jeg lĂŠrte fort: Du betaler ikke for maten. PrĂžver du, fornĂŠrmer du dem. Og det gjĂžr du ikke ustraffet.
Forberedt til fingerspissene â og med Ibsen pĂ„ tunga
Det som virkelig fascinerte meg, var hvor forbaska godt forberedt disse mennene var. De mĂžtte ikke bare opp i dress og med profesjonell mine â de hadde lest seg opp. PĂ„ Norge. PĂ„ Ibsen. PĂ„ Hamsun. Til og med Preikestolen ble nevnt med entusiasme. Jeg satt der med en kopp tyrkisk te i hĂ„nden og ble oppriktig rĂžrt over innsatsen deres.
Dette var mer enn hĂžflighet â det var respekt. Under middagene og lunsjene snakket de ogsĂ„ om tyrkisk litteratur, og flere av bĂžkene de nevnte var oversatt og kjent i verden. Jeg fĂžlte meg uforberedt, litt liten.
Da jeg reiste tilbake til Istanbul for nye mĂžter, hadde jeg lest dem. Jeg hadde lest Snikmorderen av Ahmet Ămit og Bastarden fra Istanbul av Elif Shafak â og plutselig var vi pĂ„ bĂžlgelengde. Vi diskuterte bĂžker, samfunn, politikk og kultur. Det skapte en helt spesiell dynamikk i mĂžtene â en slags gjensidig respekt og nysgjerrighet som gjorde at samtalene flĂžt fritt og samarbeidet ble mye mer ekte.
Istanbul â en verden du mĂ„ fĂžle deg frem i
Istanbul er ikke en by du forstÄr. Det er en by du mÄ fÞle. Du mÄ lytte med hjertet, ikke bare med Þrene. For forretninger her handler ikke bare om stoff og sÞm, om tall og kontrakter. Det handler om mennesker. Om tillit. Om Êre. Og om relasjon.
Jeg har aldri jobbet sÄ hardt for Ä bli tatt pÄ alvor. Jeg har aldri fÞlt meg sÄ levende.
Har du vurdert Ă„ gjĂžre business i Istanbul? Eller kanskje du er nysgjerrig pĂ„ hvordan det er Ă„ vĂŠre kvinnelig grĂŒnder i et maskulint marked? Klikk videre i denne bloggen og les mer om reisen min fra fĂžrste mĂžte til det magiske Ăžyeblikket da alt stemte â og Ayla Business endelig fikk sitt hjem.
Legg igjen en kommentar