💄Er det lov å ville føle seg vakker igjen – selv om jeg er klok nå?

Om aldring, kvinnelighet og det vedvarende behovet for å føle seg begjæret

Jeg vet mer nå.
Om livet, om mennesker, om meg selv.
Jeg kjenner igjen falske smil og ekte nærhet.
Jeg ser gjennom tomme ord og verdsetter det som er sant.
Jeg har oppdaget verdien av å være alene, og styrken i å stå støtt i meg selv.
Jeg har blitt klokere – på godt og vondt.

Og likevel…
Likevel kjenner jeg det innimellom:
En stille lengsel etter å bli sett som vakker. Ikke bare som klok, raus eller trygg.
Men vakker. Attraktiv. Ønsket.

Det er kanskje tabu å si det høyt.
Som om det ikke passer seg for en kvinne med livserfaring.
Vi har jo vokst oss ut av det overfladiske, har vi ikke?
Vi vet jo at utseende ikke er det viktigste.
Vi vet jo at skjønnhet blekner, og at det er det indre som teller.

Men det er likevel noe i oss som vil bli sett med det blikket –
det blikket som sier: Du er vakker. Jeg ser deg. Jeg har lyst på deg.

Ikke fordi vi trenger bekreftelsen for å være hele,
men fordi vi fortsatt er levende. Sanselige. Kvinne.

For det å føle seg vakker handler ikke bare om hvordan vi ser ut.
Det handler om å bli speilet i andres blikk –
på en måte som vekker det myke og sensuelle i oss igjen.
Det handler om å føle seg sett – ikke bare forstått.

For visdom og skjønnhet utelukker ikke hverandre.
Tvert imot.
Når vi bærer dem begge, skjer det noe dypt i oss:
Vi vet hva vi trenger, og hva vi ikke finner oss i.
Vi vet hvordan vi vil bli møtt – og hvordan vi ikke vil bli oversett.
Men vi vet også at skjønnhet ikke er et privilegium kun for de unge.

For vi har vår egen skjønnhet nå.
Den som kommer med blikket som ikke lenger søker godkjenning,
men likevel lyser opp når det blir møtt med varme.
Den som sitter i holdningen, stemmen, blikket og nærværet.
Den som ikke roper, men hvisker: Jeg vet hvem jeg er.

Og kanskje er det nettopp derfor det noen ganger gjør litt vondt
når samfunnet slutter å se oss som kvinner med begjær og sensualitet.
Når vi blir hyllet som «sterke», «vise», «stabile» – men ikke lenger som vakre.

Så jeg spør, litt forsiktig, litt opprørsk:

Er det lov å ville føle seg vakker igjen – selv om jeg er klok nå?
Er det lov å savne blikket som får huden til å sitre og hjertet til å leke?
Er det lov å lengte etter begjær – selv når vi er mer enn det?

Jeg tror det.
Jeg tror det er lov å romme både visdom og lengsel.
Å eie rynker og fremdeles ville føle seg forførende.
Å være moden og fortsatt drømme om sommernetter og myke kyss.
Å være hel – ikke til tross for alderen, men med den.

Så ja – jeg vil bli sett.
Ikke bare for hva jeg har overlevd og forstått.
Men også for det som fortsatt lever i meg.
For kvinneligheten. For varmen. For skjønnheten –
både den som vises, og den som må sanses.

«Jeg er klok nå. Men det betyr ikke at jeg har sluttet å ville føle meg vakker. Kanskje tvert imot – nå vet jeg hvor dyrebart det er å bli sett, og hvor levende det gjør meg å bli begjæret.» – Anneli Brannfjell