Når mennesker blir triggere
Vi har alle mennesker som setter i gang sterke følelser i oss. De vi kjenner avsky eller irritasjon over. Psykologer kaller dette projective identification – tanken om at trekkene vi ikke tåler i andre, ofte speiler sider av oss selv vi ikke har erkjent eller akseptert.
Mine triggere
For meg er det særlig tre typer mennesker som vekker sterke følelser:
- Autoritære og maktsyke personer – de som bruker posisjon og makt til å trykke andre ned.
- Korttenkte og naive mennesker – de som tenker i sort/hvitt, uten nyanser eller evne til å se langsiktig.
- Brautete og vulgære personer – de som tar all plass med høylytt og grov fremferd.
Disse menneskene får det til å koke i meg. Jeg kjenner på irritasjon, frustrasjon og i verste fall avsky. Og jeg håper, innerst inne, at jeg ikke har noe av dette i meg selv.
Men hva hvis jeg har det?
Det er her speilmetaforen kommer inn. Kanskje min sterke aversjon mot autoritet egentlig speiler min egen frykt for å bli sett som autoritær hvis jeg tar for mye plass? Kanskje min irritasjon over «dumskap» handler om mitt eget behov for å være klok, reflektert og nyansert – og en frykt for å miste det? Og kanskje min avsky for vulgær og brautende atferd egentlig peker på en lengsel etter å slippe meg mer løs, være friere, mer spontan?
Jeg tror heller ikke at alt vi misliker hos andre bare handler om sider i oss selv vi ikke har akseptert. Noen ganger handler det om tidligere erfaringer og opplevelser som har satt spor. Har vi opplevd autoritære eller nedbrytende mennesker tidligere i livet, kan vi reagere ekstra sterkt når vi møter slike trekk igjen.
Mennesker som speil
Jeg tror ikke dette betyr at vi er det vi misliker hos andre. Men kanskje disse møtene minner oss på sider i oss selv vi ikke helt har akseptert. Kanskje de viser oss kontrastene vi trenger for å forstå hvem vi vil være – og hvem vi ikke vil være.
- Vi får mulighet til å utvikle empati, fordi vi forstår at det vi ser utenfor oss, ikke alltid handler om den andre, men også om oss selv.
- Vi kan ta mer eierskap over vårt indre liv, i stedet for å gi bort kraften vår til andres atferd.
Når det er jeg som provoserer
Jeg har også lagt merke til at jeg selv kan provosere andre. På sosiale medier hender det at jeg får kritikk – ofte fra de samme personene – og jeg sitter igjen med en følelse av at det egentlig ikke handler så mye om innholdet i det jeg skriver, men om at jeg våger å mene noe i det hele tatt.
Kanskje fordi jeg er synlig og våger å ta plass. Kanskje fordi jeg er ærlig og direkte. Eller fordi jeg deler mer av meg selv enn mange andre ville gjort.
For noen blir min åpenhet og energi en kilde til inspirasjon – for andre blir det en irritasjon. Og kanskje handler det, akkurat som hos meg selv, mer om dem enn om meg.
Avslutning
Mennesker som provoserer oss kan bli ufrivillige læremestere. Det krever mot å snu blikket innover og spørre: Hva er det egentlig dette speiler i meg? Men jeg tror svaret kan gi både selvinnsikt, frihet og en litt mildere holdning – både til oss selv og til andre.
🌱 Kanskje de menneskene jeg «ikke tåler» egentlig er de som lærer meg aller mest.
Her er låten til blogginnlegget som jeg har laget:
Legg igjen en kommentar