Forestill deg menneskeheten samlet i én stor, rusten båt midt på havet. Kapteinen krangler med mannskapet. Passasjerene skriker til hverandre på sosiale medier. Ingen ser ned – for vannet stiger. Lekkasjene er overalt: klimaendringer, rasert natur, ekstrem ulikhet, krig, pandemier, svekket helse og mat som gjør oss syke. Båten vi sitter i – selve vår sivilisasjon – synker, og likevel er de fleste mer opptatt av underholdningen på dekk.
Og nei – dette er ikke et vakkert bilde. Det er en vekker.
Vi befinner oss ikke i en hypotetisk fremtid. Vi står midt i det – og fortsatt sitter mange med ørepropper og bind for øynene. Vi leter etter intelligent liv på andre planeter, mens vi ignorerer at idioti, stormannsgalskap og kortsiktig grådighet driver oss mot avgrunnen her hjemme.
Er det klimaet som tar oss først? Kanskje. Men hva med antibiotikaresistens? Hva med giftstoffene i maten vår, hormonforstyrrende kjemikalier i klærne vi bærer og maten vi spiser – plasten i havet, i fisken og deretter i blodet vårt? Hva med politikere som bygger ned fremtiden for å vinne neste valg? Som ikke ser lengre enn sin egen nesetipp, som ikke tenker lengre enn på egen vinning. What´s in it for me!
Hva med at vi kanskje er i ferd med å bli den første arten i verdenshistorien som mister evnen – eller muligheten – til å reprodusere seg selv
Vi dør ikke nødvendigvis med et smell. Kanskje vi bare råtner sakte. Mister evnen til å tenke klart. Slutter å kjenne hverandre. Slutter å bry oss. Kanskje menneskeheten ikke dør i en katastrofe, men i en apatisk visking: «Dette går sikkert bra…»
Men nei – det gjør det ikke. Ikke med mindre vi våkner. Ikke med mindre vi tar tak nå.
Vi har fortsatt valgmuligheter. Enten går vi ned med båten – mens vi danser, poster og later som alt er greit – eller vi samarbeider, mobiliserer all vår kunnskap, kreativitet og evne til samhold, og begynner straks å bygge nye livbåter: bærekraftige samfunn, robuste økonomier og livsstiler som faktisk gir mening.
Historien gir oss håp. Etter andre verdenskrig reiste vi oss. Vi reddet ozonlaget da det virket umulig. Vi har gjenoppbygget samfunn etter krig, etter naturkatastrofer, etter pandemier. Vi vet at det går an – når vi velger å se.
Å bygge nye livbåter betyr å forlate det gamle. Å gi slipp på overforbruket. På blind lydighet. På kynisk politisk spill og pengemakt. Det betyr at vi igjen må begynne å bry oss – om naturen, om barna våre, om hverandre.
Spørsmålet er ikke bare: Kan vi redde oss selv? Spørsmålet er: Vil vi?
Og hva svarer du? Svaret ligger hos hver og én av oss, i hvert eneste valg vi tar.
Legg igjen en kommentar