Altså … jeg hadde jo blitt skikkelig god på å være alene.
Det var ikke bare noe jeg taklet – det var nærmest blitt en livsstil.
Jeg kunne sitte foran PC-en i … la oss være ærlige … 9 timer. 16 timer….
Uten å snakke med et menneske.
Bare skrive. Tenke. Lese. Skrive litt mer. Google én ting og ende opp i en doktoravhandling om noe helt annet.
Ingen avbrytelser.
Ingen forstyrrelser.
Bare jeg, kaffekoppen, katten og hele universet inne i hodet mitt.
Et eget lite kosmos.
Fritt. Fredelig. Fascinerende.
Og så – BAM – kom han inn i livet mitt.
Med varme blikk. Nærhet.
Og et ærlig, oppriktig ønske om å være … sammen.
Hele tiden.
Han er nydelig.
Han mener det godt.
Han har aldri spilt et spill.
Men han er også … til stede. Som i: fysisk. Det meste av tiden.
I rommet. Ved siden av meg.
Han spør, med det blikket:
«Hva tenker du på nå?»
(Eh … vel … på et nytt bokkapittel, en idé om et kurs, samfunnsstrukturer, og hvorfor jeg ikke rakk å vanne plantene i dag?)
Og plutselig kommer den snikende:
Dårlig samvittighet.
For at jeg skriver mens han er her.
For at jeg trives litt for godt i mitt eget hode.
For at jeg noen ganger glemmer at vi er to.
Kjærlighet i voksen alder
Dette er kjærlighet i voksen alder:
To hele mennesker, med egne liv, rytmer og behov – som prøver å leve sammen uten å gi opp den de er.
Det er ikke den stormforelskede 20-års-forelskelsen som sluker alt.
Det er en annen form for nærhet. Mer langsom. Mer bevisst.
Mer krevende – men også dypere.
Du lærer å leve med kontrastene:
Behovet for ro og behovet for kontakt.
Trangen til alenetid og lengselen etter ømhet.
Skrivingens stillhet og kjærlighetens tilstedeværelse.
Når han ikke vil ha deg – men bare være med deg
Noen menn jager.
Andre observerer.
Men noen – noen få – vil bare være med deg. Ikke for å eie deg. Ikke for å forandre deg. Bare … fordi de liker å være der du er.
Og den typen kjærlighet er sjelden.
Ikke glamorøs. Ikke alltid praktisk.
Men ekte.
Kanskje det ikke er at de vil ha deg – som i trofé, seier eller bevis.
Kanskje de bare ønsker å være nær – og se hvem du er når du får være deg.
Så vi prøver
Vi prøver.
Han valgte meg. Jeg valgte ham.
Og vi prøver fortsatt.
Å finne rytmen mellom liv og kjærlighet.
Mellom hjerterom og arbeidsro.
Mellom tekster som må skrives – og middager som burde vært laget.
Vi har pauser innimellom.
Ikke fra hverandre – men for å puste.
For å huske hvem vi er hver for oss,
slik at vi kan finne sammen igjen – ekte.
Vi går tur. Han sier det er for å «lufte hodet mitt».
Vi ler. Koser oss.
Deler de gode samtalene, når de kommer.
Han er min muse. Min inspirasjon.
Ikke fordi han krever plass – men fordi han gir meg rom.
Kanskje det er dette kjærlighet i moden alder egentlig handler om:
Å holde på seg selv, uten å miste den andre.
Å slippe noen helt inn, uten å stenge seg selv ute.
Å finne trygghet i tosomheten, uten å miste friheten i seg selv.
Så ja – jeg har blitt skikkelig god på å være alene.
Men kanskje jeg også kan bli god på å være nær.
På ekte.
Selv om jeg innimellom bare må få skrive ferdig dette avsnittet først. 😉
Legg igjen en kommentar