🪞 Skjønnhetspanikk og ungdomshysteri – eller bare et ansikt med litt levd liv?

Om hvorfor så mange kvinner kjemper intenst mot aldring – og hvorfor jeg fortsatt ikke tar har hengt meg på.

La meg begynne med et lite forbehold:
Jeg er ikke imot noen som gjør det.
Botox, restylane, facelift, øyelokksløft, hvite tenner, brystløft, fettfjerning, alt sammen – kjør på, om du vil og det får deg til å føle deg bra.

Men jeg må innrømme noe:
Det er vanskelig å stå imot.
For det skjer noe i samfunnet vårt akkurat nå. Noe litt desperat.
Noe som hvisker at aldring ikke er en naturlig prosess, men en personlig feil.
Og som roper at det viktigste vi kvinner kan gjøre… er å holde oss unge.

Og det ser jeg overalt.
Blant venninner. I sosiale medier. I reklame.
Vakre kvinner som bare blir vakrere.

De velmente rådene!

Jeg vil anslå at rundt 90 % av venninnene mine har gjort «noe»: Botox i panna, restylane i leppene, løftede øyelokk, facelift light, fjernet heng her og der, eller fikset tennene så de skinner som et amerikansk talkshow.
Og jeg? Jeg har fremdeles mitt eget ansikt intakt.
Enn så lenge.

Men jeg får stadig velmente tips fra venninner som mener det er på tide.

• «Du vet at du kan fikse det lille der på ti minutter med laser?»
• «Jeg bare sier det – du ville blitt helt nydelig med litt løft i blikket!»
• «Du, det finnes en fantastisk dame på klinikk Vakker i Kristiansand – naturlig resultat altså!»

De sier det ikke vondt ment. De sier det med omsorg. Men likevel: Det ligger en forventning der. En taus idé om at jeg burde gjøre noe – for å holde meg ung og «oppdatert».

Og så er det denne påstanden jeg har hørt – og som jeg tror det ligger noe i:
At de kvinnene som var mest ettertraktet, mest beundret for sin skjønnhet i yngre år – er de som sliter mest når alderstegnene kommer.
De har hatt en valuta som plutselig taper seg. Og det gjør vondt.
For vi er ikke lært opp til å elske rynker. Vi er lært opp til å fjerne dem.

Verden vi lever i!

Jeg husker da jeg for omtrent et år siden begynte å lage bilder med ChatGPT.
Jeg ba om «en vakker moden kvinne i 50-60-årene». Og fikk… barnefjes. Store øyne, dukkeaktig hud, en kropp som knapt hadde rukket å fylle 20. Jeg måtte lære systemet hva en moden, vakker kvinne faktisk ser ut som.
Og det sier vel sitt.

For hva er egentlig standarden for skjønnhet i dag?
I bildebanker som Canva finnes det nesten bare to typer kvinner:

1. Glatte, unge modeller med pikeaktige ansikter.
2. Bestemødre med grått hår og blomstrete sjal.

Hvor er kvinnene som ser ut som oss? Eksisterer de ikke i den digitale virkeligheten? Kan ikke en kvinne på 60 være moderne og flott med et fantastisk hår. Har virkelig alle damene på 60 pistrete grått, kort og tynt hår?

Så hvorfor kjemper vi så intenst mot aldring? 50-60 åringer som har humor, kraft, varme og rynker i skjønn forening?

• Fordi skjønnhet fortsatt er en valuta.
• Fordi vi har lært at det å være attraktiv, gjør oss verdifulle.
• Fordi samfunnet hyller ungdom som ideal og snakker om erfaring som en bisetning.
• Fordi det er lett å tro at kjærlighet og begjær er forbeholdt de som er “friske i huden”.

Og kanskje fordi vi savner blikkene vi fikk fra andre, på butikken, på puben, flyplassen og når vi gikk tur i marka.
De blikkene som sier: Jeg ser deg. Du er vakker.
Selv med smilerynker, litt løs hud og et par litt tunge øyelokk.

Men her kommer den delen jeg har begynt å lene meg mer og mer mot:

Absurde standarder

Jeg tror ikke det er vi som er problemet.
Det er standardene våre som er blitt… litt absurde.

Når menn i 60-årene får være «distinkte» og «sofistikerte» med sølv i håret,
mens kvinner i samme alder anbefales filler og laser for å være «naturlige»,
da er det noe galt med malen – ikke med ansiktene våre.

Og kanskje er det også derfor jeg ikke foreløpig har hengt meg på – ikke ennå.
Fordi jeg vil se hva som skjer hvis jeg velger å stå i dette.
I denne kroppen. Dette ansiktet. Dette livet.

Jeg ønsker ikke å flashe «status» og «tilhørighet» i en endring som jeg ikke føler meg fortrolig med og som jeg ikke vil at min datter skal bli en del av.
Og kanskje også fordi… jeg ikke trenger å jakte på blikkene, beundringen eller hakesleppene fra glansdagene for jeg har faktisk funnet en som ser meg slik jeg er nå.

(For øvrig har han aldri nevnt verken øyelokkene eller de små linjene rundt munnen. Han nevner heller andre ting som betyr mer. Heldigvis.)

Så hva vil jeg si med alt dette?

At vi må få velge selv.
At vi må få alderspimpe eller ikke alderspimpe – uten skam.
Men at vi også må våge å stille spørsmålet:
Hvorfor er det blitt så vanskelig å se vakker ut når man ser ut som seg selv?

Det er verdt å tenke over.
Og kanskje også: verdt å speile videre til neste generasjon.
De som nå tror at skjønnhet starter med et filter og slutter med en sprøyte.

Som mor – så datter!

Og skal jeg være helt ærlig…
Jeg har faktisk prøvd det.
En gang.

Jeg skulle til California, til en mann som bodde i Silicon Valley – rik, veltrent, vellykket, og fra en verden som virket milevis unna mitt norske hverdagsliv.
Så jeg tenkte: Kanskje jeg bare skal… gjøre litt?
Litt botox. Litt restylane. Litt mindre mat i en periode for å passe de gamle jeansene.
Og det virket.
Jeg så 10 år yngre ut.
Ansiktet strammet seg til, leppene fikk volum igjen.
Jeg ble en yngre versjon av meg selv.

Jeg ville passe inn. I miljøet han var en del av. I de middagene vi skulle gå i. Festene ved svømmebasengene i Palo Alto. Jeg ville at hans venner og familie skulle si; For en flott og klok dame du har funnet deg.
Jeg så meg allerede i de «speilene» som sannsynligvis finnes over alt i Silicon Valley.

Men så skjedde det noe.

Min datter, vakker, klok og ung, sa at hun vurderte et lite inngrep
Og noe i meg stoppet opp.
For hva hadde jeg egentlig signalisert?
Hva hadde jeg vært med på å normalisere – for henne?

Det ble ingen flere behandlinger.
Ikke fordi jeg plutselig så stygg ut med botox (jeg så jo ganske smashing ut, faktisk). Men fordi det ikke føltes riktig.
Fordi jeg ikke ønsket å vise en falsk tilhørighet til en kultur jeg innerst inne ikke føler meg hjemme i. Og fordi jeg ikke ville være med på å sende videre et budskap til min egen datter om at det å endre seg er en forutsetning for å være bra nok.

Det ble forresten ingen ny status som «house wife» i Silicon Valley heller! Just saying!

Jeg vil heller vise min datter – og meg selv – at det går an å eie alder med stolthet. At det går an å være vakker uten å være glattet ut og at det går an å se forskjellen på selvuttrykk og selvutslettelse.