Jeg vet det kanskje virker overfladisk.
Men jeg liker ikke grått hår. På meg selv, altså.
Og det rare er at jeg har en venninne med det vakreste grå håret jeg vet om, som hun bærer med verdighet, selvsikkerhet og glød. Hun er en av mine nærmeste. Hun ser ut som en moderne gudinne. Og likevel… jeg maser stadig på henne om at hun burde «fikse det der håret».
Så… hva handler dette egentlig om?
Å eldes – og velge hvordan
For meg handler det ikke om å fornekte alder. Jeg er stolt av å være der jeg er i livet. Jeg føler meg sterkere, klokere og friere enn jeg gjorde da jeg var 30. Jeg skriver bedre. Jeg lever dypere. Jeg skaper med vilje.
Men jeg nekter å godta at det å eldes betyr at vi skal fades ut i gråtoner – bokstavelig talt.
Noen føler seg vakre med grått hår. Det er vakkert.
Jeg føler meg vakker med glød, varme og spill i håret. Det er også vakkert.
Det handler ikke bare om hår
Dette handler egentlig ikke om hårfarge.
Det handler om retten til å uttrykke seg selv – og å eie hvordan man vil se ut i møte med verden.
Jeg kjenner mange kloke, inspirerende kvinner som velger å eldes med farger, stil, lekenhet og bevissthet. Noen gjør det grått. Noen gjør det rødt. Noen gjør det blondt, lilla, kort, langt eller bølgete.
Alle gjør det på sin måte.
Og kanskje er det dét som er poenget:
Vi eldes med verdighet når vi gjør det i tråd med hvem vi er.
Jeg har ikke grått hår.
Men jeg har levd. Elsket. Endret meg.
Og jeg har intensjoner, ikke toner, i håret mitt.
Så kjære venninne – og alle dere med strålgrå manker:
Jeg elsker dere. Jeg heier på dere.
Og jeg kommer antakelig fortsatt til å mase litt.
Men bare fordi jeg vil at du skal føle deg like glødende utenpå som du er inni.
Vi er kvinner med vilje.
Og vi velger selv hva slags uttrykk som speiler det.
Legg igjen en kommentar