❤️ Motivasjon, kjærlighet og mening

Når livet endrer farge og vi spør: Hva nå?

Det finnes en kraft som kan få selv den mest utbrente flammen til å gløde igjen. Den heter kjærlighet. Ikke nødvendigvis den romantiske typen (selv om den også har sin magi), men kjærlighet til livet, til det vi skaper, til menneskene vi deler øyeblikk med.

Å åpne seg for kjærlighet etter skuffelser, tap, eller lange perioder med rustning rundt hjertet – det krever mot. Det krever at vi våger å være hele oss, med sårbarheten vår, med troen på at vi er verdt kjærlighet – også når vi ikke er perfekte, produktive eller «på topp».

Og kanskje er det nettopp den kjærligheten som gir mest mening.
Den som gjør oss modige nok til å fortsette, selv når vi er redde.
Den som tenner en ny gnist – ikke fordi alt er lett, men fordi det er ekte.

For meg har kjærlighet aldri vært en svakhet.
Den er selve motoren.
Ikke nødvendigvis kjærligheten til en mann –
men kjærligheten til meg selv.
Til livet.
Til det jeg skaper.
Til den jeg er blitt.

Mening som motivasjon: Hvorfor det store «hvorfor» betyr mer enn hvordan
Vi kan klare oss lenge uten mange ting. Men vi kan ikke klare oss uten mening.

Viktor Frankl skrev: «Den som har et hvorfor å leve for, tåler nesten ethvert hvordan.» Det traff meg hardt da jeg leste det. Fordi jeg har stått der selv – på steder i livet der det ikke var opplagt hvordan jeg skulle komme meg videre. Men så var det plutselig noe som lyste i horisonten. Et hvorfor. En følelse av at det jeg gjør, betyr noe.

I coaching snakker vi ofte om mål. Men jeg tror det dypeste målet er mening. Når vi kjenner hvorfor vi gjør det vi gjør – hvorfor vi står opp, hvorfor vi kjemper, hvorfor vi holder ut – da kan vi finne styrke vi ikke visste vi hadde.
Det er det eksistensiell coaching handler om: Å hjelpe mennesker å finne sin retning i mørket.

Og vet du hva? Ofte er svaret allerede i deg. Du vet hvorfor. Du har bare glemt å lytte.

Når Når det ikke lenger er de store målene som lyser i horisonten

Livet – og motivasjonen, meningen i det lille ordet hvorfor, og det som faktisk driver oss – kan endre seg gjennom livet. Har du opplevd det?

Det er merkelig, det der. Hvordan vi kan lengte etter ro mens vi står midt i en aktiv karriere – og så, når roen endelig kommer, oppdage at den også bærer med seg en slags tomhet.

Kanskje er det ikke en depresjon. Bare … et fravær av mening.

Du har gjort så mye. Bygget et hjem. Vært en stødig leder eller en viktig medarbeider. Elsket, kanskje blitt elsket tilbake. Vært den sterke. Den andre kunne lene seg på.

Og plutselig sitter du der.
Huset er stille.
Barna trenger deg ikke hver dag.
Ingen sender deg en e-post med haster i rødt.
Ikke engang eksmannen ringer (og det er kanskje like greit, haha).
Og du lurer: Hva nå?

Kanskje du til og med roper det høyt i frustrasjon – og ingen svarer.

Den eksistensielle overgangskrisen

For kvinner er det kanskje enda verre enn for menn.

Jeg merker det selv. Av og til.

Nå kan jeg gå på butikken uten at noen kaster raske blikk, blunker eller smiler.
Jeg kan reise på ferie uten å bli omsvermet av unge menn – eller av folk som bare vil bli kjent.
Det er som om jeg har fått en usynlig kappe over hodet.

Men det er ikke det verste.

Jeg tror det verste ble synlig en kveld jeg satt ved spisebordet med et stort hvitt ark og nyspissede fargestifter. Årets visjonsark.
Jeg elsket den oppgaven. Å justere gamle mål, legge til nye. Finpusse. Lage drømmer og strategier.

Men denne gangen hadde jeg realisert alt som sto på planen. Alt.
Og jeg satt der. Nummen. Tom.
Jeg fikk ikke ned ett eneste ord.

Jeg hadde solgt firmaet mitt. Hadde til og med konkrete planer for et nytt. Investor. Lån i banken. Forretningsplan klar.
Men så ombestemte jeg meg.
Orket ikke. Ville ikke. det gav ikke lengre mening.

Oppvåkningen

Jeg skrev ingenting den dagen.
Ikke året etter heller.

I stedet gravde jeg i hagen, gikk på tur.
Festet med venninner. Danset til musikken sluttet.
Løp i skogen. Trente som besatt. Engasjerte meg politisk. Ble valgt inn i styret til et politisk parti. Plassert i kontroll og konstitusjonskomiteen i kommunen. (Hva i all verden hadde jeg der å gjøre?)

Men innerst inne var jeg full av frykt. Og tomhet.
Jeg fryktet ikke døden.
Jeg fryktet fraværet av glød. Å være levende død!

Å kunne svare på det lille ordet; «hvorfor»!

Så skrudde jeg på PC-en en tidlig morgen. Åpnet innboksen.
Slettet tusenvis av e-poster med ett tastetrykk.
Og der satt jeg. Lenge.

Jeg var ikke leder lenger. Ungene hadde flyttet ut.
Ekteskapet – over for lengst.
Målplanen fremdeles like tom.

Og så kom ordene.
Som en tornado. Deisende ned.
Jeg skrev tekster om utbrenthet, motivasjon, mening og livsglede.

Men mens ordene raste over tastaturet, følte jeg meg som en fugl uten vinger.
En løgner. Jeg kjente tomheten bak ordene, som om de ikke var mine.

Når gløden vender tilbake

Jeg vet ikke når det snudde. Når «motivasjonen» kom tilbake…. den kom i hvert fall ikke før jeg startet å skrive. Den kom underveis. Som små lysglimt fra underbevisstheten.

Kanskje var det den morgenen jeg våknet klokka 06.00,
satt meg ved bordet i morgenkåpen, med kaffekoppen ved siden av meg,
og kjente en brennende følelse i fingrene.
(Eller mulig det bare var fingerartrosen, haha.)

Men jeg skrev til klokka 22.00.
Og kjente den eiendommelige følelsen av kontakt.
Med meg selv.
Med universet.
Med den prikkende gleden.

Jeg var i gang. Gløden varmet meg fra innsiden, fra kjernen i den jeg var.

Veien videre

Jeg tror det finnes et dypere kapittel i livet. Et kapittel hvor målene ikke lenger handler om prestasjon, men om tilstedeværelse. Hvor vi ikke jakter på status, men på sannhet. Hvor vi våger å spørre: Hva vil jeg bruke resten av livet mitt på?

Og svaret trenger ikke være stort. Det kan være enkelt. Rent. Menneskelig.
– Å være en bedre venn.
– Å skape noe ekte.
– Å elske med hjertet først.
– Å bruke tid på det som gir ro og liv i kroppen.
– Å kjenne at jeg betyr noe, også uten å prestere.

Mening i moden alder er ikke alltid spektakulær. Men den kan være dypere enn noe vi har kjent før.

For kanskje handler det ikke om å finne tilbake til den gamle gløden –
men om å tenne en ny. En som lyser innover, ikke utover.