Jeg har lyst til å si noe veldig ærlig om det å finne kjærligheten i voksen alder. Noe mange kanskje kjenner på, men som vi ikke snakker så mye om.
Hvorfor trekker jeg meg når jeg begynner å få følelser?
Men så måtte jeg stoppe litt.
For gjør jeg egentlig det?
Jeg er ikke sikker.
Jeg tror kanskje jeg gjør noe annet. Jeg tenker med hodet før jeg slipper hjertet ordentlig til.
Og det høres jo veldig fornuftig ut.
Helt til man begynner å lure på om det også kan være en ganske effektiv måte å beskytte seg selv på.
For kjærlighet i voksen alder handler ikke bare om å finne noen man liker.
Vi har levd. Vi vet hva et forhold kan koste.
Ikke bare i tid og kompromisser. Men i uro. Stress. Bekymringer og omveltninger.
Jeg var gift i 24 år. Og det var mange fantastiske år. Virkelig.
Men det var også drama. Uro. Perioder der jeg var redd for hva som kunne skje med han og med oss. Et stressnivå jeg egentlig ikke forsto hvor sterkt kroppen min hadde reagert på før flere måneder etter at vi var skilt.
Plutselig merket jeg at noe slapp. Og det var i grunnen veldig deilig.
Kanskje hodet mitt for lengst har lagt fortiden på plass, mens kroppen fortsatt husker hvordan det føltes.
For jeg vet én ting: Jeg orker ikke å leve sånn igjen.
Så når jeg møter en mann nå, er det ikke bare spørsmålet:
Liker jeg ham? Det neste spørsmålet kommer nesten umiddelbart: Hvordan vil dette mennesket påvirke livet mitt?
Blir livet mitt større? Roligere? Tryggere? Eller kommer det mer uro inn gjennom døren sammen med ham?
Og akkurat der tror jeg voksen kjærlighet blir litt komplisert. For vi kan være veldig flinke til å snakke om at vi må våge å åpne hjertet. Men noen av oss har brukt mange år på å bygge et liv vi faktisk liker og bestemmer over selv.
Da er det ikke bare romantisk å slippe noen inn. Det er en risikovurdering.
Og her kommer kanskje det litt flaue. Jeg har sjelden kjærlighetssorg. Ikke fordi jeg nødvendigvis er sterkere enn andre. Men fordi jeg sjelden rekker å investere så dypt følelsesmessig før hodet mitt har undersøkt mannen ganske grundig.
Passer livet hans med mitt? Har han plass til meg? Har jeg plass til ham? Hvordan håndterer han konflikter? Hvordan lever han? Hva følger med?
Og hvis regnestykket begynner å se dårlig ut, er jeg ofte ute før hjertet rekker å protestere særlig høyt.
Det kan være smart. Men det kan også være en felle.
For det finnes ingen kjærlighet uten risiko. Ingen garanti for at mennesket vi velger, blir.
Det er kanskje også noe vi kvinner må innrømme. Hvis vi ser noenlunde greie ut og fungerer rimelig godt sosialt, kan vi fortsatt få ganske mye oppmerksomhet fra menn selv når vi har passert 60.
Det kan nesten skape en følelse av at vi fremdeles sitter med valget. Og ja, vi kan velge hvem vi går på date med.
Hvem vi slipper nærmere.
Hvem vi sier ja eller nei til.
Men vi kan ikke velge at den andre skal elske oss tilbake. Vi kan ikke velge at han blir. Og mannen vi velger, har faktisk også et valg.
Det høres selvfølgelig helt selvsagt ut. Men kanskje er det ikke alltid følelsesmessig like selvsagt.
Avvisning finnes også i voksen alder. Og det er kanskje sunt å bli minnet på. Ikke fordi et nei betyr at det er noe galt med oss. Men fordi kjærligheten aldri er et marked der den som har flest valgmuligheter, vinner.
Det handler til slutt om to mennesker som må velge hverandre. Samtidig.
Og kanskje enda vanskeligere: De må fortsette å velge hverandre etter at forelskelsen har roet seg og hverdagen har kommet inn døren.
Det er kanskje derfor jeg har skrevet så mye om hvordan vi får kjærligheten til å vare.
For det vanskelige er egentlig ikke alltid å finne noen. Det vanskelige er å finne et menneske du tør å investere i. Og som investerer like mye tilbake.
Så trekker jeg meg når jeg begynner å få følelser? Kanskje noen ganger. Men jeg tror ikke det er hele sannheten. Jeg tror jeg har lært meg å være forsiktig med hvem jeg lar få makt til å påvirke roen min.
Og det skal jeg ikke nødvendigvis slutte med.
Men kanskje må jeg passe på én ting: At erfaring ikke blir så god til å beskytte meg mot smerte at den samtidig beskytter meg mot kjærlighet.
For hvis jeg skal ha kjærlighet igjen, må jeg antakelig tåle noe jeg ikke liker særlig godt. At jeg ikke har full kontroll over hvordan historien ender.
For det er ikke sikkert kjærligheten lar seg organisere. Kjærlighet har en irriterende tilbøyelighet til å sette fyr på eventuelle planer vi måtte ha.