Jeg hadde aldri vært på et stort cruise før. Etter tolv dager om bord vet jeg ganske mye jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg før jeg bestilte. Ikke fordi cruiset var dårlig. Men fordi cruise viste seg å være noe helt annet enn det jeg trodde.
Jeg hadde nok sett for meg hav, nye byer, god mat, litt sol, kanskje et glass vin på dekk i solnedgangen og den behagelige følelsen av å våkne et nytt sted hver morgen.
Alt det finnes sikkert. Men det gjør også køene, kortene, appene, bordsettingene, drikkepakkene, fotografene, butikkene, kasinoet, bingoen, utfluktene og en ganske imponerende industri som sørger for at svært mange mennesker kan være på ferie samtidig.
Cruise er ikke bare en reise. Det er et helt system. Og masse støy. Ikke minst i høyttalerne over hele skipet når Bingoen startet. Jeg er definitivt ikke interessert i Bingo.
Du pakker ut én gang
La meg begynne med det som faktisk er genialt. Du kommer om bord, pakker kofferten ut én gang og trenger ikke røre den igjen før du skal hjem.
Mens du sover, flytter hotellet seg. Du våkner i en ny havn.
Du kan spise frokost, gå i land, komme tilbake noen timer senere og finne rommet ryddet. Hos meg ble lugaren ordnet to ganger om dagen. Det var rent. Jeg hadde alltid håndklær. Hårføner. Seng som var redd. Alt det praktiske fungerte imponerende godt.
Og dette er kanskje cruisets største styrke: Noen andre har ordnet logistikken. Du slipper hotellbytte, tog, flyplasser, innsjekking og nye kofferter opp og ned trapper.
Verden kommer til deg. Jeg forstår godt hvorfor mange elsker det.
Men du bor også inne i en maskin
Det tok meg ikke mange timene før jeg begynte å kjenne på den andre siden.
Det er mange mennesker. Veldig mange mennesker. De skal spise, drikke, dukke deg i bassenget i en stim av andre mennesker, gå på show, gå i land, komme tilbake, finne bord, en ledig stol, en ledig solseng og bevege seg gjennom de samme områdene.
Det betyr kø. Det betyr støy. Det betyr at mange skal det samme samtidig.
Buffeten kunne føles mer som en enorm og svært støyende kantine enn som en restaurant. Mye knuffing, kø, kaos og ukomfortabelt. Solsengene lå tett. Heisene var ofte så fulle at jeg tok trappene. Det gikk gjerne raskere.
Jeg oppdaget også ganske raskt at jeg savnet noe jeg ikke hadde tenkt over på forhånd: Et sted å bare være. Ikke spise. Ikke drikke. Ikke bli underholdt. Ikke kjøpe noe. Bare sitte godt.
Jeg fant et par lounger med ordentlige stoler, men der forventet de at jeg bestilte drinker. Kaffe var det ikke mulig å få. Og strengt tatt tror jeg at loungene jeg fant var for de som var Club medlemmer.
Det slo meg hvor mye av skipet som er bygget rundt aktivitet, alkohol og forbruk. Og hvor lite som er bygget rundt stillhet og den gode samtalen.
Så var det drikkepakken
Vi hadde selvfølgelig kjøpt drikkepakke. Det føltes jo fornuftig. Da var det meste ordnet. Trodde vi.
Etter hvert oppdaget vi at pakken hadde en egen logikk. Noen steder gjaldt den. Andre steder ikke. En drink kunne være inkludert i én bar og koste mye i de mest populære barene.
Det mest absurde for meg var likevel vannet. Jeg drikker gjerne rundt to liter vann om dagen hjemme. På skipet brukte vi opp vannkvoten mye raskere enn jeg hadde forestilt meg.
Alkohol var det derimot bemerkelsesverdig god tilgang på.
Jeg begynte etter hvert å tenke at det var lettere å få seg en drink enn en helt vanlig flaske kaldt vann.
Det er mulig andre ikke reagerer på dette i det hele tatt. Jeg gjorde jo det. Og jeg må innrømme at jeg følte et slags drikkepress også. Ikke fra medpassasjerer, men fra selve systemet. Det var vanskelig å sette seg ned enkelte steder uten ganske raskt å bli spurt om hva man ville bestille.
Jeg ville ofte bare ha kaffe. Eller vann. Det var tydeligvis ikke alltid den mest interessante bestillingen og det var merkbart.
I løpet av 12 dager drakk jeg 10 glass hvitvin og 3 drinker – og betalte 3750 for drikkepakken.
«All inclusive» er et interessant uttrykk
Det er kanskje her mange førstegangsreisende bør følge litt med. Cruise kan gi en følelse av at alt er inkludert. Men det finnes mange lag utenpå grunnreisen.
Utflukter. Spesialrestauranter. Spa. Massasje. Hudpleie. Butikker. Bingo. Kasino.
Fotografier. Og fotografer var det nok av. De tok bilder stadig vekk, og bildene dukket senere opp ferdig trykket, klare til å kjøpes.
Etter hvert begynte jeg nærmest å snike meg forbi dem.
Så hadde vi internett.
Jeg betalte rundt 170 euro for Wi-Fi og hadde likevel svært dårlig eller ingen forbindelse. Min venninne betalte 130 euro for en mindre pakke og opplevde det samme. Selv om jeg betalte mer, fikk jeg ikke bedre tilgang. Vi fikk nøyaktig det samme. Og som oftest var det null wify.
Egentlig oppfattet jeg dette som svindel.
For meg, som både jobber digitalt og er vant til å være på nett, var det ganske frustrerende. For en annen gjest kan det selvfølgelig være en velsignelse å være utilgjengelig i noen dager.
Der igjen er vi forskjellige.
Maten var ikke dårlig
Det er også viktig å si. Maten var ikke dårlig. Det var masse mat. Hele tiden. Men etter noen dager begynte mye å smake ganske likt.
Jeg savnet krydder. På bordet sto gjerne salt og pepper, og jeg tok meg selv i å lengte etter noe som virkelig smakte av noe.
Til slutt skjønte jeg at min utfordring ikke var at maten var dårlig. Den var bare produsert for veldig mange mennesker.
Og det er noe annet.
Når tusenvis av mennesker skal serveres dag etter dag, kan ikke alt være en liten personlig restaurantopplevelse. Det er matproduksjon i stor skala. Imponerende effektivt. Tilpasset «de fleste». Men ikke nødvendigvis intimt eller smakfullt.
Så kom kveldene
Og her skjedde noe interessant.
For mens jeg kunne bli ganske sliten av mye av livet om bord på dagtid, gledet jeg meg faktisk ofte til teateret om kvelden.
Forestillingene var noe av det beste på hele turen. Vi så på fantastiske danseforstillinger, akrobatikk, rockkonserter, popkonserter, trylling, tenorer og klassisk sang.
Noe likte jeg bedre enn annet.
Jeg gikk faktisk ut av én forestilling fordi jeg syntes vokalisten sang så dårlig at jeg ikke holdt ut. Men stort sett var underholdningen imponerende profesjonell.
Og så skjedde det noe som fikk meg til å forstå litt mer av hvorfor cruise appellerer så sterkt til mange.
Danseparene fascinerte meg allerede. På dagtid kunne par gå på dansekurs og lære nye trinn. Om kvelden dukket de opp igjen og praktiserte foran oss andre. Noen av dem ble ordentlig flinke, og kanskje enda viktigere: De så ut som om de hadde det veldig morsomt sammen.
Jeg begynte nesten å studere dem. Det var noe fint ved par som faktisk gjorde noe sammen, lærte noe sammen og lo sammen. De virket gladere enn en del av dem som bare satt ved bordene, drakk og kikket hver sin vei.
Og en kveld fikk også jeg og Liv danse med hver vår offiser.
Det var selskapsdans, og det var faktisk ganske stilig. Der sto vi, i staskjolene våre, ute på dansegulvet med hver vår uniformerte offiser, mens musikken spilte og hele cruiset plutselig så akkurat så elegant ut som reklamen alltid lover.
Akkurat da skjønte jeg noe viktig: Dette store, organiserte systemet kan også skape ekte øyeblikk av glede. Ikke bare køer, kort og buffeter, men små glimt av eleganse, lek og fellesskap.
Så hvis du elsker å danse, liker show og trives med sosial aktivitet, kan jeg veldig godt forstå at cruise kan være midt i blinken.
Jeg sover over et liveband
Mitt største problem var ikke maten. Ikke køene heller. Det var mangelen på ro.
Jeg hadde en innvendig lugar uten vindu. Det kunne jeg sikkert levd fint med. Problemet var at rommet lå rett over den største baren med levende musikk.
Når jeg lå i sengen etter midnatt, kunne jeg høre hvilken sang de spilte.
Ikke bare dunkingen fra bassen og trommene. Jeg hørte hva de sang. Musikken holdt på til rundt halv ett.
Etter noen netter begynte kroppen å si fra. Jeg ble sliten. Mer svimmel. Mer irritabel. Og det var da jeg virkelig forsto hvor viktig lugarplasseringen er.
Hvis jeg noen gang skulle bestille cruise igjen, ville jeg studert dekkplanen som om jeg skulle kjøpe bolig.
Hva ligger over? Hva ligger under? Hvor er nattklubbene? Hvor er restaurantene? Hvor er scenene?
Det er ikke en detalj. Det kan avgjøre hele ferien.
Og så går du i land
Dette var den delen jeg likte best. Plutselig åpnet dørene seg og vi kunne gå ut. Vigo. Paris. Málaga(Bildet). Alicante. Barcelona. Marseille. Savona.
Da våknet reiselysten min igjen. Jeg liker å gå. Finne en gate jeg ikke hadde planlagt. Sette meg på en kafé. Snakke med noen. Ta feil vei. Finne noe som ikke sto i programmet.
I Málaga begynte jeg alene og traff etter hvert den unge guiden vår. Vi endte med å drikke sangria sammen på en liten fortauskafé.
Det var en av de dagene jeg likte best på hele turen. Kanskje fordi dagen ikke var ferdigorganisert. Den fikk utvikle seg.
Og det var der jeg begynte å forstå at det ikke egentlig er reising jeg misliker. Tvert imot. Jeg elsker å reise. Jeg liker bare ikke nødvendigvis å få reisen ferdigpakket.
For andre er akkurat det hele poenget
Og her må jeg være rettferdig. Jeg møtte mennesker som stortrivdes. Mennesker som hadde vært på mange cruise. Som kjente systemet. Som visste når de skulle spise, hvor de skulle sitte og hvilke aktiviteter de ville delta på.
Noen gikk knapt i land. Først syntes jeg det var merkelig. Tenk å seile helt til Barcelona og så bli igjen om bord? Men så gikk det opp for meg: For dem var ikke skipet transporten til ferien.
Skipet var ferien. De ville ha maten, solen, showene, dansen og tryggheten. De ønsket kanskje ikke å bruke dagen på å finne ut hvordan metrosystemet i Marseille fungerer.
Det gjorde vi. Vi syntes faktisk det var litt gøy da vi hadde knekt koden. Der ligger kanskje hele forskjellen. Jeg liker friheten til å finne ut av ting selv. Andre mennesker liker friheten fra å måtte finne ut av ting selv.
Ingen av delene er mer riktig. Men det er ganske greit å vite hvilken type man er før man bestiller.
Og så var det pasientene…
Jeg begynte ganske tidlig å omtale enkelte av medpassasjerene som pasientene. Ikke fordi de var så syke, men fordi den unge guiden vår etter hvert minnet mer om en blanding av sykepleier, mor, reiseleder og krisetelefon enn om en guide.
Hun var 26 år. Dette var hennes første tur som ansvarlig guide på et slikt cruise. Mulig det var første gang hun var på cruise.
Og hun fikk kjørt seg.
Når går bussen? Hvor er toalettet? Hvor lenge skal vi være her? Hvor skal vi møte? Når skal vi spise? Hvorfor fikk vi ikke vite dette før? Hvorfor er det ikke prisliste til minibaren? Hvorfor får vi ikke servert potet til middagen? Hvorfor må vi legge igjen tips til kelneren og vedkommende som rengjører rommet når vi allerede har betalt 1200 til reiseselskapet som skal gå til tips? Hvilke barer er ikke inkludert i drikkepakken? (Mitt spørsmål).
Og noen ganger kom spørsmålene med en tone som fikk meg til å lure på hvor perfekte disse menneskene selv var den første uka i sin første jobb.
Det var mye klaging.
Ikke bare på henne, men på mat, tider, busser, informasjon og småting som ikke gikk akkurat slik noen hadde forestilt seg. Guiden var uklar, usikker, uinteressert, usynlig, holdt ikke flagget høyt nok når vi skulle på tur i flokk etc.
Og det gjorde faktisk noe med stemningen rundt bordene.
Jeg kunne sitte og tenke at vi var i Spania, Frankrike eller Italia, på ferie, med maten servert og sengen redd – og likevel kunne samtalen rundt bordet handle om alt som ikke fungerte helt optimalt.
Etter hvert begynte jeg å lure på om dette også er en side ved den ferdigorganiserte ferien. Når noen andre har lovet å ordne alt, forventer vi kanskje også at de faktisk skal ordne absolutt alt.
Vi trenger ikke finne veien. Vi trenger ikke undersøke når bussen går. Vi trenger ikke vite hvor vi er. Men da blir vi også ganske avhengige av at noen andre forteller oss hva som skjer.
Og når informasjonen mangler, eller planen endres, kommer frustrasjonen fort.
Jeg kjente nesten det motsatte. Jo mer jeg klarte å ordne selv, desto friere følte jeg meg. Kanskje var det derfor jeg trivdes så godt de gangene jeg bare gikk av skipet og fant ut av byen på egen hånd.
Ville jeg gjort det igjen?
Ville jeg faktisk dratt på et stort cruise som dette?
Neppe uten betaling. Ikke fordi det var mislykket. Ikke fordi Costa Diadema for et for stort skip med for mange mennesker ombord. Ikke pga. alle de ukomfortable plastikkstolene, men fordi selve ferieformen passet meg dårlig.
Jeg fikk oppleve steder jeg ikke hadde sett før. Jeg fikk flotte forestillinger. Jeg møtte morsomme mennesker. Jeg reiste sammen med en god venninne og fikk to nye bekjentskaper om bord. Jeg fikk noen helt nydelige dager i land.
Men jeg fant også ut noe ganske viktig om meg selv.
Jeg trenger mer ro enn jeg trodde. Jeg trenger et sted der ingen forventer at jeg skal kjøpe noe. Jeg trenger tid til å bli litt kjent med et sted. Og jeg vil helst kunne forandre planene mine uten å sjekke når skipet seiler.
For meg ble cruise derfor mindre en ferie jeg forelsket meg i – og mer en svært interessant oppdagelsesreise inn i en ferieform jeg ikke kjente fra før.
Og kanskje er det nettopp derfor jeg er glad for at jeg gjorde det. For nå vet jeg hva cruise egentlig er.
Det er hotell. Transport. Underholdning. Restaurant. Shopping. Solferie. Utflukt. Og logistikk. Alt presset sammen på ett flytende sted. For noen må det være fantastisk. Jeg lengtet mest etter å gå i land og få sove en rolig natt.