Hvorfor elsker noen cruise?

Jeg har brukt ganske mange ord på hvorfor cruise ikke passer for meg, både i andre blogginnlegg og i sosiale medier.

Støyen. Køene. Menneskemengdene. Buffeten. Følelsen av å bli fraktet fra sted til sted sammen med flere tusen andre mennesker. De organiserte utfluktene. De korte møtene med byer jeg egentlig skulle ønske jeg kunne utforske på egen hånd.

Men så slo det meg:

Alt det jeg opplever som begrensninger, kan være akkurat det andre mennesker elsker ved cruise. Og kanskje handler det ganske enkelt om at vi søker forskjellige ting når vi reiser.

Jeg liker å finne ut av ting selv.

Jeg liker å gå ut av en havn uten helt å vite hvor jeg skal. Finne en kafé. Spørre noen om veien. Oppdage en gate jeg ikke visste eksisterte. Ta metroen i Marseille uten å vite hvordan billettsystemet fungerer. Gå meg litt bort. Endre planen underveis.

For meg er det en del av reisen.

Andre mennesker kan ønske seg noe helt annet.

De ønsker kanskje ikke friheten til å finne ut av alt selv.
De ønsker friheten fra å måtte finne ut av det.
Det er en ganske vesentlig forskjell.

Tenk på hvor mye mange mennesker organiserer gjennom et helt år. Jobb. Familie. Avtaler. Middager. Hus. Regninger. Biler. Fødselsdager. Innkjøp. En kalender som aldri blir tom.

Da kan det kanskje oppleves som den ultimate luksusen å gå om bord på et skip, pakke ut kofferten én gang og la noen andre organisere verden de neste tolv dagene.

Maten er der. Sengen blir redd opp. Underholdningen begynner til fastsatt tid. Skipet seiler mens du sover. Og om morgenen kan du åpne gardinen og oppdage at en ny by ligger utenfor.

Vel å merke hvis du har betalt for en lugar med vindu eller balkong. Det visste ikke jeg før jeg begynte å undersøke cruise: Mange lugarer har verken vindu eller balkong. Du føler at du sover i en forseglet boks.

Når skipet legger til kai

Cruisskipet legger noen ganger til ved en kai nært en by. Andre ganger langt unna. Shuttelbussene står gjerne klar til å ta deg med inn til byen. Nå kan du gå i land. Eller la være.

Det siste fascinerte meg. Jeg møtte mennesker som valgte å bli igjen på skipet mens vi andre gikk i land.

Jeg forsto det nesten ikke. Vi er jo her! Skal dere ikke se stedet?

Vi hadde seilt hele natten og våknet i et nytt land. Hvordan kunne man ikke være nysgjerrig på hva som fantes der ute? Men selvfølgelig tok jeg utgangspunkt i min egen idé om hva en reise skal være.

For meg var Vigo, Málaga, Alicante, Barcelona og Marseille selve poenget. For andre var kanskje Costa Diadema selve reisemålet.

Bassengene. Soldekket. Restaurantene. Barene. Showene. Dansen. Menneskene de hadde blitt kjent med. Den samme lugaren hver kveld, mens skipet sørget for at verden utenfor skiftet.

De trenger kanskje ikke å «oppdage Spania».

De vil ha ferie. Sol. Mat. Show. Dans. Trygghet. Kanskje en organisert busstur i Barcelona. Og så tilbake til skipet og middag.

Jeg kan forstå tanken. Men jeg skal innrømme noe som kanskje ikke er spesielt diplomatisk: Jeg klarer fremdeles ikke helt å begripe at noen elsker cruise.

Ikke at de prøver det én gang. Det gjorde jo jeg også. Men at de kommer hjem, bestiller et nytt cruise og gleder seg til å gjøre det samme igjen.

En del av meg tenker: Er dere ikke nysgjerrige på hva som finnes utenfor denne organiserte boblen?

Og en enda mindre diplomatisk del av meg lurer på om cruise også passer spesielt godt for mennesker som ikke liker å bevege seg for langt utenfor komfortsonen.

For nesten alt det uforutsigbare er fjernet. Du vet hvor du skal sove. Du vet hvor du skal spise. Du kan bestille en buss som tar deg til severdigheten, ha en guide som forteller deg hva du ser, bli kjørt tilbake til skipet og være på plass til middag.

Du trenger nesten ikke å finne ut av noe selv.

For mange er det sikkert nettopp det som er ferie. For meg forsvinner noe vesentlig. For hva skjer med reisen når vi aldri trenger å være litt usikre?

Når vi ikke må finne ut hvordan metroen fungerer?
Når vi aldri går feil vei?
Når vi ikke forsøker å gjøre oss forstått på et språk vi ikke kan?
Når vi aldri setter oss på en kafé vi ikke hadde planlagt å finne?

I Marseille var vi usikre på metroen. Hvordan kjøper vi billett? Hvor skal vi gå av? Hvordan kommer vi oss tilbake?

Så fant vi ut av det. En bagatell, selvfølgelig. Men også en liten mestringsfølelse. Og kanskje er det nettopp der forskjellen ligger.

Hvor mye av det ukjente ønsker vi egentlig når vi reiser?

Noen vil ut i det. Andre vil gjerne se det, men fra et trygt og organisert utgangspunkt.

Og noen vil kanskje helst ha solen, havet, maten, showet og den oppredde sengen – og vite at alt er ordnet.

Kanskje handler det om komfortsone. Kanskje handler det om trygghet. Kanskje handler det om at mennesker som tar tusen avgjørelser resten av året synes det er fantastisk å slippe å ta dem i ferien.

Sannsynligvis finnes det like mange grunner som det finnes cruisepassasjerer.

Men jeg vet hva jeg trenger.

Jeg vil ut. Jeg vil finne veien selv. Jeg vil kunne ombestemme meg. Jeg vil sitte på en kafé jeg ikke fant på Tripadvisor, snakke med et menneske jeg aldri kommer til å møte igjen og oppdage noe som ikke sto på programmet.

Og ja – jeg vil gjerne oppleve det lille øyeblikket hvor jeg ser meg rundt og tenker: Hvor i all verden er jeg nå?

For meg er ikke det et problem med reisen. Det er reisen.

Likevel forstår jeg bedre nå hvorfor noen velger cruise nettopp for cruisets skyld.

Det forklarer også hvordan mennesker kan komme hjem fra nøyaktig den samme reisen som meg og si: «Dette var fantastisk. Vi skal definitivt på cruise igjen.»

Mens jeg tenker: «Dette trenger jeg aldri å gjøre igjen.»

Vi har opplevd det samme skipet, de samme havnene og de samme tolv dagene. Men vi har ikke nødvendigvis vært ute etter den samme reisen.

Jeg ønsket frihet, spontanitet og følelsen av å komme tett på stedene jeg besøkte. Andre ønsket kanskje komfort, forutsigbarhet og friheten til å slippe å organisere noe som helst.

Det ene trenger ikke å være mer riktig enn det andre. Men cruise er ikke bare transport mellom forskjellige steder.

Det er en helt bestemt måte å reise på.

Og kanskje er det derfor mennesker kan elske det så høyt. Og derfor jeg nå vet, etter tolv dager om bord, at når jeg drar ut i verden igjen, vil jeg gjøre det på en helt annen måte.