Joda, det går fint” — den største lille løgnen vi forteller hver dag.
Ingen er bare det vi ser.
Hva svarer du når noen spør hvordan det går? De fleste av oss sier: “Joda, det går fint.” Og så smiler vi litt. Ikke for mye. Bare akkurat nok til at den andre slipper å spørre mer.
Men hva om det lille svaret er en av de største løgnene vi forteller hver dag?
Ikke fordi vi vil lure noen. Men fordi vi har lært å fungere.
Lært å holde sammen. Lært å se sterke ut.
Og bak “det går fint” kan det ligge et helt liv.
- En far som ikke lenger husker slik han gjorde før.
- Et barn du bekymrer deg for.
- En kropp som ikke spiller på lag.
- Et arbeidsliv du ikke lenger kjenner deg hjemme i.
- En relasjon du prøver å forstå.
- En drøm du har båret så lenge at du nesten har sluttet å si den høyt.
Og likevel svarer vi: “Joda, det går fint.”
Jeg tror mange av oss har blitt veldig flinke til å se fungerende ut.
Vi møter opp. Vi smiler. Vi svarer på meldinger. Vi handler mat. Vi rydder før noen kommer. Vi skriver hyggelige kommentarer på Facebook. Vi gratulerer andre. Vi holder taler. Vi lager kaffe. Og vi tar vare på mennesker.
Og ingen ser nødvendigvis at vi samtidig forsøker å holde oss selv oppe.
Det er dette jeg mener med livet slik det faktisk er.
Ikke den dramatiske versjonen. Ikke den polerte versjonen.
Ikke den versjonen der alt enten er vondt eller vakkert.
Men det virkelige livet. Det livet der glede og sorg kan sitte ved samme bord. Det livet der du kan feire et barnebarn den ene dagen og gråte av utmattelse den neste. Det livet der du kan elske familien din høyt og likevel bli helt tappet av å være sosial.
Det livet der du kan være takknemlig og redd samtidig.
Det livet der du kan vite at du er sterk, men likevel lengte etter at noen skal se deg og si: “Jeg skjønner at du er sliten.”
Vi snakker ofte om styrke som om det handler om å tåle alt. Men styrke er også å slutte å late som alt er enkelt.
Det er styrke å si:
“Dette er for mye.”
“Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå.”
“Jeg trenger litt tid.”
“Jeg har vært sterk lenge.”
“Jeg må finne tilbake til meg selv.”
Det finnes et øyeblikk i mange menneskers liv der vi plutselig forstår at vi ikke kan fortsette på samme måte.
Ikke nødvendigvis fordi alt har rast sammen.
Noen ganger er det motsatt.
Alt fungerer på utsiden.
Jobben. Huset. Økonomien Familien. Rollene. Planene.
Alt det andre kan se.
Men på innsiden kjenner vi at noe er blitt borte.
Ikke dramatisk. Ikke høyt. Men det er noe der.
Som om vi en dag våkner og forstår at vi har vært så opptatt av å klare livet at vi nesten har glemt å leve det.
Vi har vært flinke. Vi har vært ansvarlige.
Vi har vært sterke. Vi har vært tilpasningsdyktige.
Vi har vært de voksne i rommet.
Men et sted underveis ble vi kanskje også litt borte fra oss selv.
Og da kommer spørsmålet.
Ikke alltid som en stor åpenbaring.
Ofte kommer det som en uro. Som irritasjon. Som tristhet. Som misunnelse på andre som tør. Som lengsel etter noe vi ikke helt klarer å sette ord på.
Spørsmålet er:
Hva nå?
Hva gjør jeg når livet ikke ble helt slik jeg hadde sett for meg?
Hva gjør jeg når jeg har oppfylt mange av forventningene, men likevel kjenner at noe mangler?
Hva gjør jeg når jeg har vært så mange ting for andre at jeg ikke lenger vet hvem jeg er når ingen trenger meg?
Jeg tror ikke svaret alltid er å begynne helt på nytt.
Noen ganger er det å begynne å være ærlig.
- Ærlig om hva vi savner, om hva vi ikke orker mer.
- Ærlig om hva vi fortsatt drømmer om og om hva vi har utsatt.
- Ærlig om hvor mye vi faktisk har båret på.
For det er noe som skjer når et menneske endelig får si sannheten høyt. Ikke hele sannheten til hele verden. Bare nok sannhet til at kroppen slipper litt taket.
Nok sannhet til at pusten blir dypere. Nok sannhet til at vi ikke lenger er alene inne i vår egen fasade.
Jeg tror mange mennesker ikke først og fremst trenger råd. De trenger ikke alltid ti steg, fem verktøy og en ny plan. Noen ganger trenger de et rom der de kan kjenne:
Det er ikke bare meg.
Det er ikke bare jeg som synes livet er vakkert og vanskelig på samme tid. Det er ikke bare jeg som har mistet retning. Det er ikke bare jeg som har begynt å lure på om resten av livet kan få romme noe annet.
Og derfor er historier så viktige. Ikke de perfekte historiene.
Men de sanne fortellingene om deg selv.
For når én person sier noe sant, får andre mennesker ofte lov til å puste.
Ikke fordi alle må fortelle hele historien sin. Ikke fordi alt skal deles. Men fordi sannhet skaper gjenkjennelse. Den gjør rommet tryggere. Den minner oss på at vi ikke er de eneste som har vært redde, slitne, usikre eller på vei gjennom noe vi ikke helt vet hvordan vi skal forklare.
Det er noe med ekte ord som senker skuldrene i et rom.
Når noen våger å si: “Jeg har også strevd,” slipper andre å bruke så mye krefter på å late som de aldri gjør det.
Når mennesker opplever å bli sett, kan det åpne noe vakkert. Men det kan også åpne noe sårbart. Trygghet kan få oss til å dele mer, trenge mer og håpe mer enn relasjonen egentlig har rom for. Derfor handler ekte tilhørighet ikke bare om varme. Den handler også om grenser. Om å kunne si: Jeg ser deg, men jeg kan ikke bære alt. Jeg bryr meg, men jeg må også ta vare på meg selv.
Vi lever i en tid der veldig mye skal vises frem.
Vi deler bilder av det vakre. Måltidene. Reisene. Utsikten. Smilene. Prosjektene. Resultatene.
Og det er ikke noe galt i det.
Livet er også vakkert.
Men hvis vi bare viser det som skinner, kan vi begynne å tro at vi er de eneste som strever i skyggene.
Da blir fasaden ikke bare noe vi viser andre. Den blir noe vi sammenligner oss med. Vi ser andres utside og måler den mot vår egen innside. Og det er en urettferdig konkurranse.
For ingen er bare det vi ser.
Mennesket ved siden av deg bærer noe du ikke vet.
Den som ler høyt, kan være ensom. Den som virker sterk, kan være redd.
Den som hjelper alle andre, kan selv trenge hjelp. Den som har orden på alt, kan kjenne seg helt kaotisk på innsiden. Den som smiler på bildet, kan ha grått fem minutter før.
Og det gjelder sannsynligvis også deg også. Du er også mer enn det andre ser.
- Mer enn rollen din. Mer enn alderen din.
- Mer enn jobben din. Mer enn det som gikk galt.
- Mer enn det du ikke rakk. Mer enn det du mistet.
- Mer enn det du fortsatt prøver å forstå.
Kanskje er du ikke ferdig. Kanskje er du midt i en overgang. Og overganger er krevende, fordi de ber oss slippe noe før vi helt vet hva som kommer.
Det gamle passer ikke lenger. Det nye er ikke tydelig ennå.
Der, i mellomrommet, kan vi kjenne oss rotløse. Men kanskje er det også der livet begynner å snakke sant.
For nye begynnelser kommer ikke alltid med fyrverkeri.
Noen ganger kommer de som en mumling: Dette livet er også ditt.
Ikke bare noe du skal komme deg gjennom. Ikke bare noe du skal administrere. Ikke bare noe du skal holde sammen for alle andre.
Ditt liv.
Med dine drømmer. Din stemme. Din rytme. Din glede. Din sorg. Din kraft. Din vei videre.
Jeg tror ikke vi trenger å kaste maskene våre i gulvet og rope ut alt vi har holdt inne. Men vi kan begynne med små ærlige valg.
Vi kan svare litt sannere.
- “Det går fint, men jeg er litt sliten.”
- “Jeg har hatt mye i det siste.”
- «Jeg vet ikke helt, men jeg prøver å finne ut av det.”
- “Jeg trenger litt ro.”
- “Jeg har lyst til å gjøre noe annet med livet mitt.”
Små setninger.
Men noen ganger er små setninger begynnelsen på store forandringer.
Fordi vi ofte tenker noe lenge før vi faktisk forstår hva vi mener.
Inni oss kan sannheten være blandet med frykt, plikt, skam, gamle roller og andres forventninger. Tankene går i sirkel. Når vi sier noe høyt, skjer det noe annet. Da flytter sannheten seg fra det uklare indre kaoset og ut i rommet. Vi hører ordene våre som om de kommer fra et annet menneske. Og plutselig kan vi kjenne:
Dette er faktisk sant.
Og det vi hører, kan vi ikke like lett forlate. Da kan vi begynne å velge annerledes. Ikke nødvendigvis dramatisk, men mer ærlig. Mer menneskelig. Mer i tråd med den vi faktisk er.
Så neste gang noen spør hvordan det går, trenger du ikke fortelle alt.
Du skylder ingen hele historien din. Men kanskje kan du gi deg selv lov til å vite sannheten.
- At livet ikke alltid er enkelt. At du ikke alltid er sterk.
- At du ikke alltid vet veien. At du fortsatt bærer drømmer.
- At du fortsatt kan begynne på nytt. At du fortsatt er her.
Og at det, i seg selv, er ganske stort.
For livet slik det faktisk er, er ikke alltid pent.
Det er rotete. Vakkert. Sårt. Morsomt. Urettferdig. Uforutsigbart. Lyst. Mørkt. Helt menneskelig.
Og kanskje er det nettopp der verdigheten finnes. Ikke i det perfekte. Men i det sanne. Ikke i fasaden. Men i motet til å være et helt menneske.
For ingen er bare det vi ser. Og et bedre liv er ikke den dagen alt faller på plass. Kanskje begynner det den dagen vi slutter å late som vi ikke lengter etter mer.
How are you Really
Denne sangen begynte med et spørsmål mange av oss sjelden får — og kanskje enda sjeldnere tør å svare ærlig på:
How are you, really?
Ikke “hvordan går det” som høflighet.
Ikke “joda, det går fint” som automatisk svar.
Men et spørsmål som faktisk venter på sannheten.
For noen ganger er det ikke rådene som redder oss.
Det er mennesket som blir sittende når vi endelig sier det som er sant.
Foredrag innen dette temaet
Noen ganger ligger det også ting bak fasaden som er vanskeligere å innrømme. Ikke bare sorg og ansvar, men det litt mer pinlige. Det vi ikke viser når vi har kontroll, men prøver å skjule fordi vi tror det gjør oss mindre verdige å elske.
Det kan være tema som at;
- vi kan være sjalu på mennesker vi egentlig unner alt godt.
- vi kan lengte etter å bli sett, selv når vi later som vi ikke trenger det.
- vi kan bli slitne av familien vi elsker.
- vi kan savne den vi var, samtidig som vi prøver å bli noen annet.
- vi kan scrolle på telefonen for å slippe å kjenne etter.
- vi kan bli skuffet når ingen viser interesse for oss og vårt liv.
- vi kan føle oss utenfor i rom der alle andre ser ut til å høre til.
- vi kan ha lyst til å rømme fra livet vårt en liten stund, selv om vi ikke vil miste det.
- vi kan pynte litt på sannheten for å se mer samlet ut enn vi er.
- vi kan ha drømmer som føles for store, for barnslige eller for rare til å si dem høyt.
- vi ikke alltid er så modne som vi ser ut eller så rause vi gjerne vil være.
- Og vi blir aldri helt ferdige med å lengte.
Kanskje er dette noe av det mest menneskelige ved oss. Ikke det perfekte. Ikke det kontrollerte. Men alt det vi bærer, skjuler, lengter etter og forsøker å forstå.
Hvor passer slike foredrag?
Det passer godt på arbeidsplasser, særlig der folk står i høyt tempo, omstilling, omsorgsyrker, ledelse, endring eller slitasje. Ikke som et tungt foredrag om stress, men som et menneskelig foredrag om hva det koster å alltid være den som fungerer.
Det passer også for kvinnegrupper, nettverk og frivillige organisasjoner, fordi mange kvinner kjenner seg igjen i det å bære mye, holde familien samlet, ta ansvar, være sterk lenge og samtidig lure på hvor de selv ble av.
Det kan passe for bibliotek og kulturhus, fordi det er et fortellende, varmt og livsnært foredrag. Der kan det presenteres mer som en kveld om liv, overganger, mot og menneskelighet.
Det passer for seniorarrangementer og livsfase-samlinger, fordi mange kommer til et punkt i livet der de spør: Hva nå? Hvem er jeg når barna er voksne, jobben endrer seg, kroppen endrer seg, foreldrene blir gamle, eller livet ikke ble helt slik jeg trodde?
Det kan også passe for retreats, velværearrangementer og samtalekvelder, spesielt hvis foredraget kombineres med musikk, dikt eller refleksjon.
Hvorfor booke dette foredraget?
Fordi mange arrangementer og arbeidsplasser trenger mer enn informasjon. De trenger en stemning, en åpning, en menneskelig inngang.
Dette foredraget kan brukes til å åpne en samling på en varm og ærlig måte, skape refleksjon og samtale, gi mennesker språk for ting de bærer på, bygge fellesskap og gjenkjennelse, inspirere til mot, ærlighet og nye valg — og minne publikum på at de ikke er alene.
Det er ikke et foredrag som sier: Slik får du kontroll på livet.
Det sier heller: Slik kan vi være mer ærlige om livet mens vi står midt i det.
Mange er lei av perfekte oppskrifter. De lengter etter noe ekte og noe de kan kjenne seg igjen i.
Dette foredraget passer for arrangementer som ønsker mer enn inspirasjon — for samlinger der mennesker trenger gjenkjennelse, varme, ærlighet og et rom der det er lov å være hele mennesker.
Og hva lengter mennesker etter?
Vi lengter etter å bli sett uten å måtte forklare oss i stykker. Etter å bli møtt uten å måtte prestere verdi først. Etter å kunne si: Dette er meg også — og likevel ikke miste plassen vår.
Vi lengter etter ro. Ikke nødvendigvis stillhet, men den typen indre ro som kommer når vi ikke hele tiden må forsvare hvem vi er, hva vi føler eller hvorfor vi ikke orker mer.
Vi lengter etter frihet. Ikke bare frihet fra ansvar, men frihet fra gamle roller, forventninger og alt vi har gjort oss mindre for å passe inn i.
Vi lengter etter tilhørighet. Ikke bare å være inkludert i et rom, men å kjenne at vi ikke trenger å legge igjen viktige deler av oss selv utenfor døren.
Vi lengter etter mening. Etter at livet ikke bare skal være noe vi kommer oss gjennom, men noe som fortsatt kan åpne seg. At det fortsatt finnes nye valg, nye begynnelser, nye steder i oss selv vi ikke har levd fra ennå.
