(Du går rolig inn. Lar det være stille. Ser ut over publikum.)
Vi blir ikke ødelagt av å falle – vi blir formet.
Og noen ganger slår akkurat den tanken ned som en bombe. Livet – eller universet, om du vil – har ofte bedre planer for deg enn du klarer å tenke ut selv.
For fem år siden var jeg fremdeles det man kaller en karrierekvinne. Med en god dose suksess. Jeg hadde det meste på stell:
- Resultater i cash.
- Budsjetter i Excel.
- Deltok på lederseminarer med champagne til frokost.
Privatfly til Malta for å snakke om omsetning –og hvordan vi kunne bruke motivasjon for å tjene enda mer. Ting gikk på skinner….
Jeg tror jeg vet hva du tenker nå. Du tror jeg skal si at jeg ikke var lykkelig.
- At jeg krasjet.
- At jeg plutselig våknet opp og innså at alt føltes meningsløst.
- At jeg ble sliten, utbrent og møtte veggen.
Som oftest fortsetter slike historier nettopp med det.
Men sannheten? Jeg elsket det.
Den berusende følelsen av suksess
Jeg var effektiv. Målbevisst. Hekta på følelsen av å prestere. Jeg kjente meg levende. Alt fløt lett. Folk lyttet. Ville ha meg med på alt mulig.
Så jeg løp bare enda fortere mellom møtene, sto støtt i mine altfor høye sko, og ble respektert fordi jeg fikk det til.
Jeg elsket den berusende følelsen av suksess.
Men – som med all rus – kommer dagen der på. Når applausen stilner, når e-postene er besvart, og du plutselig hører stillheten.
For det var én ting suksess ikke lærte meg:
- Å stoppe.
- Å trekke pusten.
- Kjede meg litt
- Kjenne etter hvordan jeg faktisk hadde det med meg selv.
Bak alt dopaminet og adrenalinet lå en uro. Ikke tomhet – men uro. Som om jeg innerst inne visste at jeg løp på lånt tid.
Jeg kunne stå foran en forsamling og snakke om motivasjon – men jeg hadde glemt å kjenne etter hva som motiverte meg.
Jeg kunne lukke et salgsmøte med et smil – men i stedet for å danse seiers dansen på kontoret etter på, løp jeg videre til neste møte.
Det er rart, egentlig. Hvordan vi kan elske noe – og samtidig vite at det spiser oss litt.
Suksess som en sulten drage
Suksess oppfører seg litt som en grådig drage. Den spiser alt.
Til slutt også gleden over å være sammen med familien, vennene, naturen, samtalene, de små øyeblikkene som også gir livet mening.
Unnskyldningen er enkel: «Jeg har ikke tid.» Men sannheten er: At alt «det andre» blir bare… uvesentlig. Nedprioritert.
Suksessen er for spennende. For intens. For fartsfylt. Suksess gir et kick du blir avhengig av.
Og så kom stoppet.
- Rått.
- Brutalt.
- Voldsomt.
Kroppen tok over der hodet nektet å lytte.
Ordene forsvant. Tankene gikk tregt. Jeg gikk ustø. Klarte ikke å løfte armene. Ikke lese. Ikke konsentrere meg.
Hodet skrudde seg ganske enkelt av. Først da jeg satt rett opp og ned i fem timer, uten å tenke, uten å være bevisst verken på meg selv eller omgivelsene, gikk jeg den tunge veien til legen.
Stillheten etterpå
Jeg skal ikke snakke om diagnoser i dag. Ikke om drypp og dritt og frykt.
Men om tiden etterpå.
Da alt ble stille. Ingen budsjetter. Ingen møter. Ingen telefoner. Bare meg – og etter hvert: et hvitt ark, og et par slitte joggesko.
For jeg løp. Og jeg skrev.
Timene i naturen –i stillhet, i ensomhet, foran PC-en – ble min redning. Og jeg ante ikke da at det hvite arket skulle bli starten på alt det nye. Det som universet hadde bestemt. Det ble:
Ti bokmanus. Musikken. Noen hundre sanger. Motivasjonen Og – litt etter litt – den vidunderlige følelsen av frihet og livsglede.
Et nytt liv sydd med nye tråder. For vi blir ikke ødelagt av å falle – vi blir formet. Og noen ganger syr livet deg om, akkurat der du trodde du var ferdig.
Refleksjonen og oppvåkningen
Jeg vet at mange her inne har opplevd sine egne fall. Ikke nødvendigvis et drypp, men øyeblikk der alt du trodde var sikkert, plutselig glipper.
En relasjon som rakner. En jobb som ikke lenger passer. En drøm som mister fargen.
For det er lett å miste fotfeste, men kanskje er det nettopp da vi finner dybde. For noen ganger må livet riste oss løs, før vi våger å leve sant.
Jeg lærte at motivasjon ikke handler om å løpe fortere, men om å stå stødigere. At balanse ikke betyr å ha alt under kontroll, men å tørre å miste kontrollen uten å miste seg selv.
Og at ekte suksess – den som varer – handler om å leve i tråd med hjertet, ikke bare hodet.
En invitasjonen
Så jeg vil ikke spørre deg om du har falt. De fleste av oss faller på et eller annet tidspunkt. Jeg vil heller spørre: Hva er din grådige drage? Hva er det som spiser av tiden din, gleden din, kroppen din eller troen på at du kan velge annerledes?
For vi vet jo svaret, innerst inne. Vi kjenner det i magen. Men vi trenger ofte et fall før vi tør å reise oss som oss selv.
En avslutning kan fylles med håp og litt magi
Jeg trodde jeg falt. Jeg hørte ordene: «This is it «baby» – No more career, passion or joy for you, my friend. Your fire is out».
Men egentlig landet jeg bare et sted jeg aldri hadde våget å drømme om.
Og hvis jeg lærte én ting, så er det at vi blir formet, ikke ødelagt. For livet vet noen ganger bedre enn vi gjør hvor sømmene våre må rives opp –før vi kan sy oss sammen på nytt.
Og det er nettopp der, i stingene mellom det som var og det som skal bli, at magien skjer.
Vi blir ikke ødelagt av å falle – vi blir formet.
Ekte motivasjon handler ikke om å løpe fortere, men om å stå stødigere. Så tenk litt på at neste gang livet rister litt i deg, så mister du ikke fotfeste – men gis en sjanse til å finne det.
Jeg trodde jeg falt.
Men egentlig landet jeg et sted jeg aldri hadde våget å drømme om.
Det er rart hvordan vi noen ganger må miste alt det vi trodde definerte oss –
før vi finner tilbake til det som faktisk er oss.
Denne sangen handler om akkurat det.
Om å falle, reise seg, og bli sydd sammen igjen — litt annerledes,
men kanskje enda mer hel.
(Pause. Smil. Så begynner musikken.)
