Et kort foredrag om alt vi skjuler for å virke greie, sterke og fungerende
Vi lærer barna våre at de skal være ærlige.
Så bruker vi resten av livet på å lære dem hvordan de skal skjule seg pent.
Ikke lyve, selvfølgelig. Ikke være falske. Bare… tilpasse seg.
Ikke si for mye. Ikke reagere for sterkt. Ikke være vanskelig. Ikke trenge for mye. Ikke ta for stor plass med det som er vondt, rart, pinlig eller sant.
Vi kaller det folkeskikk. Og mye av det er klokt.
For litt filter er nødvendig. Litt filter gjør oss hensynsfulle. Det hjelper oss å ikke såre andre unødvendig. Det gjør at vi kan fungere sammen, spise middag med familien, være på jobb, gå i selskaper og ikke si alt vi tenker i det øyeblikket vi tenker det.
Når filteret fanger oss i det pene buret
Takk og lov for filteret.
Men det finnes et punkt der filteret slutter å beskytte oss. Og begynner å fange oss.
For et filter kan beskytte oss. Men det kan også viske oss ut. Det kan begynne helt uskyldig.
Vi sier: “Det går fint.” Selv når det ikke gjør det.
Vi sier: “Det går bra.” Selv når kroppen sier nei.
Vi sier: “Jeg skjønner.” Selv når vi er såret.
Vi sier: “Bare glem det.” Selv når vi vet at vi ikke kommer til å glemme det i det hele tatt.
Og til slutt blir vi så flinke til å være behagelige at vi ikke lenger vet hva som er sant.
Det farlige er ikke at vi sier “det går fint”. Det farlige er når vi begynner å tro på det selv. For det er ikke alltid de store løgnene som tar oss lengst bort fra oss selv. Noen ganger er det de små, veloppdragne setningene.
“Jeg tåler litt til.”
“Det er ikke så farlig.”
“Jeg skal ikke klage.”
“Andre har det verre.”
“Jeg må bare skjerpe meg.”
Små setninger. Men sagt ofte nok kan de bli et bur. Og vi bor der lenge, mange av oss. I det pene buret.
I buret er vi flinke. Modne. Rause. Sterke. Praktiske. Rolige og fungerende.
Vi blir så gode til å ha kontroll at ingen nødvendigvis ser at vi forsvinner litt. Og det mest interessante er kanskje ikke sorgen vi skjuler.
Når våre indre demoner trykker oss ned.
Det er de litt mer pinlige greiene som presser oss ned. Slike ting vi bærer på som handler om sjalusi, misunnelse, når vi blir slitne av mennesker vi egentlig elsker. Det dirrende sinne over at vi blir oversett eller ikke akseptert. Eller når vi får hodepine av å være enig med andre vi overhode ikke er enige med.
Det er ikke pent alt sammen. Men det er sant.
Og kanskje begynner friheten akkurat der vi slutter å late som vi er mer avklarte enn vi er.
Jeg sier ikke at vi skal leve uten filter.
Det tror jeg ikke på.
Mennesker uten filter kan være slitsomme. Noen ganger sårende. Noen ganger grenseløse. Alt trenger ikke deles. Alt trenger ikke sies. Alt som er sant, er ikke nødvendigvis riktig å si til alle.
Så dette handler ikke om å kaste filteret. Det handler om å spørre: Hvem styrer det? Er det jeg som bruker filteret? Eller er det filteret som bruker meg?
For et sunt filter sier: “Dette trenger ikke sies akkurat nå.”
Et usunt filter sier: “Du har ikke lov til å være den du er.”
Et sunt filter hjelper oss å velge ordene våre. Et usunt filter lærer oss å forlate oss selv.
Og det er der prisen blir høy.
For når vi forlater oss selv lenge nok, blir vi ikke nødvendigvis dramatiske. Vi blir tomme. Irriterte. Urolige. Flinke på utsiden og fremmede på innsiden. Vi begynner å savne noe vi ikke helt klarer å forklare.
Ikke fordi livet er dårlig. Men fordi det ikke lenger har nok av oss i seg.
Og da hjelper det ikke alltid med en ny plan, en ny kalender, en ny strategi eller enda en kopp kaffe.
Noen ganger begynner det med én sann setning. Ikke hele sannheten til hele verden. Bare én setning som ikke forlater deg selv.
“Jeg er ikke så perfekt som det jeg gir uttrykk for. Jeg vil ikke dette mer. Jeg savner noe. Jeg ble faktisk lei meg, frustrert, oppgitt og motløs. Jeg trenger litt ro. Jeg har lyst til å gjøre noe annet med livet mitt.”
Når vi endrer oss…
Når vi sier sannheten høyt, begynner vi også å høre oss selv. Og det vi hører, kan vi ikke like lett forlate.
Det betyr ikke at alt må endres dramatisk. Men kanskje kan vi begynne å velge litt annerledes. Se oss selv i et nytt lys. Jobbe med den vi er og som vi ikke lengre liker. Eller ganske enkelt leve litt mer i tråd med den vi er og faktisk ønsker å være.
Være ærligere, i det minste med oss selv. Leve friere. Vise mer menneskelighet.
For kanskje lengter vi ikke etter et perfekt liv, men et liv som er sannere for oss. Et liv der vi slipper å bruke all kraften på å se sterke ut, og heller kan bruke den på å være hele.
Et liv der vi ikke bare fungerer. Men kjenner at vi lever.
Så nei.
Vi trenger ikke leve uten filter. Men vi trenger å vite når filteret har blitt et fengsel. Når den vi fremstår utad er en polert versjon av oss selv.
For et filter kan beskytte oss. Men det må aldri få lov til å viske oss ut.
Min utfordring til deg er å si én ting som er sann. Én ting som slipper litt lys inn. Én ting som gjør at du slutter å være så lett å like — og begynner å bli lettere å kjenne.
Én ting som minner deg på at du fortsatt er her — og at du har full rett til å ta mer plass.
Og kanskje er det dette som er det mest menneskelige av alt:
At vi kan vite veien, lære den bort, snakke varmt om endring, mot og sannhet — og likevel rulle ganske dårlig selv innimellom.
Denne sangen handler om akkurat det
