Et tankeeksperiment om kunnskap, makt – og om politikk kan erstattes av ekspertise.
Vi kritiserer stadig politikerne for at de ikke kan nok om områdene de styrer. Helseministeren er ikke lege. Kunnskapsministeren er ikke lærer. Finansministeren har kanskje aldri drevet en bedrift.
Men hva ville egentlig skjedd dersom vi tok denne kritikken helt bokstavelig?
Tenk om ingen yrkespolitikere fikk plass i regjeringen. Tenk om vi i stedet hentet inn noen av Norges fremste fagfolk og lot dem lede hvert sitt departement.
Nicolai Tangen fikk Finansdepartementet. Camilla Stoltenberg overtok Helse- og omsorgsdepartementet. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen ble forsvarsminister. Og Alexandra Bech Gjørv fikk oppgaven med å lede hele regjeringen.
Ville Norge blitt bedre styrt?
Eller ville vi raskt ha oppdaget at det å kunne mest om et fagområde ikke nødvendigvis er det samme som å kunne styre et land?
Men hvem skulle ledet en regjering uten politikere?
Min første tanke var Eva Joly.
Hun representerer mye av det jeg ville sett etter hos en statsminister: mot, uavhengighet, rettferdighetssans og vilje til å utfordre makten. Hun ble kjent som juristen og korrupsjonsjegeren som ikke lot seg skremme av mektige mennesker.
Men Eva Joly er nå 82 år. Hun har dessuten vært både EU-parlamentariker og De grønnes presidentkandidat i Frankrike. I et strengt tankeeksperiment uten politikere ville hun derfor egentlig vært diskvalifisert.
Jeg måtte finne et yngre alternativ – en person med integritet, bredde og erfaring med å lede store og kompliserte organisasjoner.
Da peker ett navn seg ut:
Statsminister: Alexandra Bech Gjørv
Hun er etter min vurdering den sterkeste kandidaten:
- Hun er jurist med erfaring fra advokatvirksomhet.
- Hun har lang toppledererfaring fra Hydro og Equinor.
- Hun er konsernsjef i SINTEF, et av Europas største forskningsinstitutter.
- Hun har arbeidet med energi, industri, teknologi, klima og virksomhetsstyring.
- Hun ledet den uavhengige 22. juli-kommisjonen, som avdekket alvorlig systemsvikt i staten.
- Hun har ledet og sittet i styrer for store norske og internasjonale virksomheter.
Alexandra Bech Gjørv har dermed noe ingen av fagministrene alene kan forventes å ha: bredde, gjennomføringsevne og erfaring med å få svært forskjellige fagmiljøer til å arbeide sammen.
Hun er født i 1965 og er 61 år.
I min tenkte regjering får hun jobben som statsminister.
Slik kunne en regjering uten yrkespolitikere sett ut
Ingen av kandidatene er naturligvis spurt. Dette er heller ikke en vurdering av deres politiske standpunkter, men et tankeeksperiment basert på faglig tyngde, ledererfaring og det de har utmerket seg med på sine områder.
Her er mitt forslag:
| Departement | Fagperson | Hvorfor |
|---|---|---|
| Arbeids- og inkludering | Simen Markussen | Direktør for Frischsenteret og en av landets fremste forskere på arbeid, sykefravær, trygd, pensjon, velferd og sosial mobilitet. (frischsenteret.no) |
| Barne- og familie | Elisabeth Gording Stang | Professor i barnerett og barnevernsrett. Har arbeidet særlig med barns rettigheter, tvang i barnevernet, vold, overgrep og barns medvirkning. (oslomet.no) |
| Digitalisering og forvaltning | Inga Strümke | En av Norges mest synlige KI-eksperter. Forsker på forståelig og ansvarlig kunstig intelligens og er sterk til å formidle teknologiens samfunnskonsekvenser. (ntnu.edu) |
| Energi | Asgeir Tomasgard | Professor i industriell økonomi og teknologiledelse, direktør for NTNU Energi og ekspert på energiomstilling og energisystemer. (ntnu.no) |
| Finans | Nicolai Tangen | Din kandidat – og et naturlig valg i dette tankeeksperimentet. Har bygget AKO Capital og ledet Oljefondets forvaltning siden 2020. Han måtte selvfølgelig ha forlatt Oljefondet. (Norges Bank Investment Management) |
| Forsvar | Eirik Kristoffersen | General, spesialsoldat og forsvarssjef siden 2020. Har både operativ erfaring og erfaring med å lede hele Forsvaret. (Store norske leksikon) |
| Helse og omsorg | Camilla Stoltenberg | Lege og epidemiolog, tidligere FHI-direktør og nå konsernsjef i NORCE. Har tung erfaring med forskning, folkehelse, krisehåndtering og ledelse. (Norce) |
| Justis og beredskap | Hans Petter Graver | En av Norges fremste jurister, professor i jus og tidligere dekan ved Det juridiske fakultet. Sterk på rettsstat, forvaltningsrett og domstolenes ansvar. (interacademies.org) |
| Klima og miljø | Dag O. Hessen | Prisbelønt biolog og en av Norges tydeligste formidlere av sammenhengen mellom klima, natur, karbonkretsløp og tap av biologisk mangfold. (Institutt for biovitenskap) |
| Kommunal og distrikt | Gro Sandkjær Hanssen | Forskningsprofessor ved NIBR/OsloMet med kommunal styring, lokaldemokrati, by- og regionalutvikling og arealplanlegging som sentrale fagfelt. (oslomet.no) |
| Kultur og likestilling | Anne-Britt Gran | Professor i kulturpolitikk og kulturanalyse. Har forsket på kultursektoren, kreative næringer, ledelse, digitalisering og mangfold. (BI) |
| Kunnskap | Ole Petter Ottersen | Internasjonalt anerkjent forsker, tidligere rektor ved Universitetet i Oslo og senere leder for Karolinska Institutet. Har ledet noen av Nordens tyngste kunnskapsinstitusjoner. (news.ki.se) |
| Landbruk og mat | Arne Bardalen | En av Norges tydeligste fagpersoner på matsikkerhet, jordvern, selvforsyning, klimatilpasning og bærekraftig matproduksjon. (Nibio) |
| Næring og fiskeri | Karen Helene Ulltveit-Moe | Professor i samfunnsøkonomi med tung erfaring fra skatteutvalg, Norges Banks hovedstyre, næringsøkonomi og offentlig utredningsarbeid. (NHH) |
| Samferdsel | Lasse Fridstrøm | Samfunns- og transportøkonom med lang forskningserfaring fra TØI, særlig innen transportmodeller, veibruk, klima, avgifter og samferdselsinvesteringer. (researchgate.net) |
| Utenriks | Cecilie Hellestveit | Jurist, samfunnsviter og doktor i internasjonal rett og krigens folkerett. Har bred kunnskap om geopolitikk, væpnet konflikt og flere sentrale regioner. (ntnu.edu) |
Det første problemet oppsto allerede da jeg skulle sette sammen regjeringen
Det høres enkelt ut: Finn Norges fremste fagperson på hvert område, og gi vedkommende ansvaret for departementet.
Men hvem er egentlig «den fremste»?
Noen departementer var langt vanskeligere å besette enn andre:
- Næring og fiskeri, fordi næringspolitikk og fiskeri er to svært forskjellige fagområder.
- Kultur og likestilling, som rommer flere store felt med ulike interesser og utfordringer.
- Digitalisering og forvaltning, fordi Inga Strümke er en fremragende KI-fagperson, men ikke har dokumentert erfaring med å lede en stor offentlig forvaltning.
- Samferdsel, fordi de beste transportøkonomene ikke nødvendigvis er de mest profilerte eller erfarne lederne.
Allerede her ser vi en svakhet ved hele ideen: Den som kan mest om ett område, er ikke nødvendigvis den som er best egnet til å lede alt departementet har ansvar for.
Hva kunne vi vunnet?
En regjering av fagfolk kunne likevel hatt noen åpenbare fordeler:
- Statsrådene ville forstått fagområdene sine.
- Beslutningene kunne blitt mer kunnskapsbaserte.
- Det kunne blitt mindre partispill og symbolpolitikk.
- Fagfolk kunne hatt en lengre tidshorisont enn neste meningsmåling og neste valg.
- De ville lettere kunne gjennomskue svake utredninger, overdrevne løfter og urealistiske beregninger.
- Befolkningen kunne fått større tillit til at beslutningene bygget på kunnskap og ikke bare politisk taktikk.
Men fagkunnskap alene er ikke nok til å styre et land.
I det øyeblikket disse menneskene blir statsråder, får de et politisk ansvar. De skal ikke bare finne ut hva som sannsynligvis virker. De må prioritere mellom verdier, interesser, grupper og mennesker.
Men ville dette vært demokratisk?
I Norge velger vi Stortinget, ikke den enkelte statsråden. Regjeringen må ha parlamentarisk grunnlag og kan avsettes av Stortinget.
En kompetansebevegelse kunne derfor stilt til valg og sagt:
Dette er programmet vårt. Dette er verdiene våre. Og dette er fagpersonene vi ønsker som regjering dersom vi får mandat.
Fikk bevegelsen tilstrekkelig støtte, ville også denne regjeringen hatt et demokratisk mandat.
Vi behøvde altså ikke valgt hver statsråd direkte. Det kunne tvert imot gitt oss 16 statsråder med hvert sitt personlige mandat, hver sin velgergruppe og hver sin retning. Hvem skulle da hatt myndighet til å skjære gjennom når finansministeren, helseministeren og forsvarsministeren krevde penger til hvert sitt område?
Også en kompetanseregjering måtte derfor hatt et felles program, et felles verdigrunnlag og en statsminister med myndighet til å prioritere.
Så begynner de virkelige problemene
Fagkunnskap gir ikke svaret på verdispørsmål.
En helseekspert kan beregne hvilket tiltak som redder flest liv. Men fagkunnskapen kan ikke alene avgjøre hvor mye penger helse skal få på bekostning av skole, forsvar, eldreomsorg eller samferdsel.
Eksperter er heller ikke nøytrale.
To fremragende økonomer kan være dypt uenige om skatt. To klimaforskere kan anbefale forskjellige virkemidler. Også eksperter har verdier, interesser og ulike syn på hvilken risiko samfunnet bør akseptere.
Allerede når vi utpeker én person som «den beste», har vi foretatt et politisk valg.
Departementene kan bli sterke faglige siloer.
Forsvarssjefen vil naturlig nok se behovet for et sterkere forsvar. Helseeksperten vil se alt som kunne vært gjort i helsevesenet. Utdanningseksperten vil vite hvor mye skolen trenger.
Alle kan ha rett – innenfor sitt eget fagfelt. Men statsbudsjettet må fortsatt gå opp. Noen må se helheten og si nei.
En fremragende fagperson er ikke automatisk en god statsråd.
En statsråd må lede et stort apparat, tåle offentlig press, møte Stortinget, forhandle, inngå kompromisser, forklare vanskelige beslutninger og ta ansvar når noe går galt.
Det krever en annen type kompetanse enn å være den dyktigste forskeren, legen, juristen eller økonomen.
Interessekonfliktene forsvinner heller ikke.
Nicolai Tangen måtte forlatt Oljefondet, og alle økonomiske bindinger måtte vært gjennomgått. Eirik Kristoffersen måtte forlatt rollen som forsvarssjef. Ellers ville skillet mellom militær fagledelse og politisk kontroll blitt uklart.
Eksperter kommer heller ikke inn i regjeringen uten en historie. De har tidligere arbeidsgivere, faglige standpunkter, nettverk og interesser som kan påvirke valgene deres.
Fageliten kan bli sosialt smal.
Professorer, direktører og toppledere kjenner ikke nødvendigvis hverdagen til en ufør alenemor, en fisker, en minstepensjonist eller en familie i en liten distriktskommune.
Det er mulig å vite svært mye om en befolkningsgruppe uten å vite hvordan det føles å være en del av den.
Kjendisfaktoren kan erstatte partilojaliteten.
Vi kunne endt med å stemme på kjente og tillitvekkende navn uten å vite hva de faktisk mener om skatt, innvandring, olje, abort, eldreomsorg eller fordelingen mellom by og distrikt.
Det ville ikke nødvendigvis gjort oss mer opplyste. Vi kunne bare ha byttet ut partienes merkevarer med personlige merkevarer.
Kunne det likevel fungert?
Den sterkeste modellen måtte i så fall hatt:
- Et tydelig felles verdigrunnlag.
- Et konkret politisk program.
- Et navngitt regjeringslag før valget.
- Vanlig parlamentarisk kontroll fra Stortinget.
- Full åpenhet om økonomiske interesser og bindinger.
- En statsminister med myndighet til å prioritere mellom fagområdene.
Da kunne vi kombinert faglig tyngde med demokratisk kontroll.
Jeg ville for øvrig kalt det en kompetanseregjering, ikke en fagelite. «Fagelite» kan høres ut som en gruppe som mener den vet bedre enn folket. «Kompetanseregjering» betyr at folket bevisst har valgt mennesker som faktisk kan fagområdene de skal lede.
Så hva viser tankeeksperimentet?
Kanskje ikke at vi bør sparke alle politikerne. Kanskje det viser at kritikken mot dem noen ganger blir for enkel.
Å styre et land handler ikke bare om å vite hva som virker. Det handler også om å velge mellom hensyn som alle kan være legitime – og om å avgjøre hvilke verdier som skal veie tyngst når kunnskapen ikke gir oss ett fasitsvar.
Ville jeg stemt på min egen regjering?
Jeg vet faktisk ikke.
Jeg vet mye om hva disse menneskene kan. Jeg kjenner utdanningen deres, erfaringen deres og det de har utmerket seg med. Men jeg vet langt mindre om hvilket samfunn de ønsker å skape.
Hva mener Nicolai Tangen om fordelingen mellom dem som har mye og dem som har lite? Hvilke pasienter ville Camilla Stoltenberg prioritert når pengene ikke rekker til alle? Hvor mye av statsbudsjettet ville Eirik Kristoffersen brukt på Forsvaret? Og hvilke hensyn ville Alexandra Bech Gjørv latt veie tyngst når fagministrene hennes var grunnleggende uenige?
Det er først når kunnskapen ikke gir oss ett fasitsvar, at verdiene blir synlige.
Fagkunnskap kan fortelle oss hvilke konsekvenser forskjellige valg sannsynligvis vil få. Men den kan ikke alene avgjøre hva som er rettferdig, hvem som skal betale, hvem som må vente, eller hvilken risiko samfunnet skal akseptere.
Det er derfor politikk finnes.
Kanskje vi ikke trenger fagfolk i stedet for politikere. Kanskje vi trenger politikere som forstår kunnskap, tåler å bli motsagt og er kloke nok til å lytte til mennesker som kan mer enn dem selv.
Og vi trenger fagfolk som forstår hvor fagkunnskapen slutter – og hvor demokratiet, verdiene og de politiske valgene begynner.
Så nei, jeg tror ikke vi skal sparke alle politikerne.
Men etter å ha satt sammen denne regjeringen er jeg heller ikke helt sikker på om jeg ville avvist tanken med én gang.
Ville du stemt på denne regjeringen?
Og hvem ville du i så fall ha byttet ut?