Hvis jeg bare skulle skrevet om køene, støyen, buffeten og alt jeg ikke likte ved cruise, ville jeg gått glipp av noe av det aller mest interessante.
Menneskene.
For når flere tusen mennesker blir plassert på det samme skipet i tolv dager, oppstår det et lite samfunn.
Og jeg observerte. Det gjør jeg alltid. Noen ganger tror jeg nesten jeg ser mer på menneskene enn på utsikten.
Det var parene som gikk på dansekurs om dagen. De sto der konsentrerte og lærte nye trinn. Om kvelden dukket de opp igjen på dansegulvet og praktiserte det de hadde lært.
Og mange av de ivrigste var godt voksne. De danset. Og danset. Og danset litt til. Noen deltok til og med i konkurranser mot hverandre. Litt «Skal vi danse» over det hele, med dommere og full pakke.
Jeg kunne sitte og betrakte dem og tenke at de hadde skjønt noe jeg ikke hadde skjønt.
De hadde funnet sin måte å bruke skipet på. Men det var mer enn det. De gjorde noe sammen som begge likte. De lærte noe sammen. De øvde. De ble flinkere. De hadde noe å glede seg til om kvelden. Og de lo mye.
Det slo meg hvor viktig akkurat det må være når man har levd sammen lenge.
Ikke nødvendigvis dansen. Men det å fortsatt ha noe man gleder seg til sammen. Noe som ikke handler om regninger, hus, barn, barnebarn eller hva man skal ha til middag. Noe man gjør fordi begge synes det er gøy.
Disse parene virket lykkelige. De snakket sammen. Smilte til hverandre. Lo. Tok på hverandre. Danset.
Det var fint å se på.
Og så var det de andre parene
For de var der også. Parene som satt overfor hverandre gjennom hele måltider uten å si stort. De satt sammen i barene om kvelden også. To og to. Et glass foran seg. Ingen latter. Knapt et smil. Ingen synlig samtale.
En kveld satt jeg og så utover pianobaren. Den var full av slike par. Jeg hadde fryktelig lyst til å ta et bilde. For hadde det ikke vært for mannen som spilte piano, kunne jeg nesten trodd at vi befant oss i en begravelse.
Joda. De kan ha levd lange og gode liv sammen. Kanskje de hadde det helt utmerket. Kanskje de hadde snakket ferdig for den dagen.
Men likevel …
Jeg satt der og tenkte: Jeg håper jeg aldri blir en av dem. Ikke fordi jeg må snakke hele tiden. Men jeg håper jeg aldri slutter å være nysgjerrig på mennesket jeg deler livet med.
Jeg håper det fortsatt finnes noe å le av. Noe å fortelle. Noe vi har lyst til å gjøre sammen. Og akkurat den kvelden fikk jeg se hvor lite som faktisk skulle til for å forandre hele rommet.
Venninnen min er en solstråle. Hun elsker å danse, ler mye og er et menneske man legger merke til fordi hun utstråler livsglede.
Så mens alle disse parene satt to og to rundt bordene sine, gikk hun ut på dansegulvet.
Jeg ble med. Hun danset, lo og vinket til menneskene rundt oss: Kom igjen!
Ikke alle kom, selvfølgelig. Men noen gjorde det. Så kom noen flere. Og langsomt skjedde det noe med hele pianobaren.
Dansegulvet fikk liv. Folk begynte å bevege seg. Noen lo. Andre fulgte med. Stemningen i rommet forandret seg.
Det fascinerte meg. For det var den samme baren. De samme menneskene. Den samme pianisten. Den samme kvelden.
Men ett menneske kom inn med en annen energi – og plutselig ble rommet annerledes.
Noen mennesker går inn i et rom og tilpasser seg stemningen. Andre mennesker går inn i et rom og forandrer den.
Min venninne tilhører definitivt den siste gruppen.
Kvinnen som reiste alene
Og så var det 99-åringen
En av kvinnene som reiste sammen med oss var 99 år.
Ja, 99. Hun reiste alene. Hun var med i land. Hun gikk. Hun fulgte med. Hun var kvikk i hodet, sprek og tilsynelatende helt uten interesse for at alderen hennes skulle definere hva hun kunne eller ikke kunne gjøre.
Og hun drakk vin hver dag.
Jeg likte henne. Ikke fordi hun var imponerende til å være 99. Men fordi hun var imponerende. Punktum.
Det er lett å begynne å tenke på livet som noe som gradvis skal gjøres mindre. Mindre reising. Mindre fest. Mindre eventyr. Mindre av alt. Hun så ikke ut til å ha fått det memoet. Hun var 99 år og på cruise. Alene.
Det er mulig jeg ikke skal på cruise igjen. Men blir jeg 99, vil jeg gjerne ha litt av det hun hadde.
Nysgjerrigheten. Selvstendigheten. Vinen. Og beina som fortsatt tar meg i land.
Fire damer fra Oslo
Så var det de fire damene fra Oslo. Alle over 80.
Vi traff dem om bord og inviterte dem med oss på middag på biffrestauranten. For noen damer. Festlige, oppegående og fulle av historier og liv.
Det er noe eget med mennesker som har levd lenge og fortsatt er nysgjerrige. De trenger ikke bevise så mye lenger. De har opplevd kjærlighet, tap, arbeid, familie, oppturer, nedturer og sannsynligvis mer dramatikk enn de gidder å fortelle deg over én middag.
Og så sitter de der på et cruiseskip og koser seg.
Jeg tror kanskje noen av de eldre menneskene om bord gjorde sterkere inntrykk på meg enn mange av de yngre.
For de minnet meg på noe: Det finnes ingen bestemt alder hvor livet skal begynne å bli kjedelig.
Et flytende studium i mennesker
Det var selvfølgelig alle de andre også.
Mennene som tittet. Parene som satt ved siden av hverandre kveld etter kveld uten å si stort til hverandre. Mennesker som så ut til å ha det fantastisk. Mennesker som klaget. Mennesker som alltid fant noe å klage på. Mennesker som ble kjent på dag én og hilste som gamle venner på dag fire.
Og de vi selv ble kjent med underveis.
Det merkelige med et cruise er at man stadig møter de samme menneskene igjen.
På frokosten. I heisen. På en utflukt. I baren. På teateret. På dansegulvet.
Et ansikt du ikke kjenner den første dagen, er plutselig et menneske du nikker til noen dager senere. Så begynner dere å snakke. Og plutselig vet du hvor de kommer fra, hvor gamle barna deres er og hvor mange cruise de har vært på.
Når ABBA musikken overtar skipet
Og så var det musikken. Det var mange nasjonaliteter om bord. Franskmenn. Italienere. Spanjoler. Nordmenn og mange andre.
Vi snakket forskjellige språk. Men så kom ABBA showet. Og plutselig kunne alle teksten. Det er noe ganske fantastisk med det.
Du kan plassere hundrevis av mennesker fra forskjellige land i samme rom. De kan ha problemer med å føre en samtale med hverandre.
Så setter du på en sang de alle kjenner. Og plutselig synger de sammen. Musikk trenger ikke tolk.
Det var flere slike øyeblikk om bord.
Og når underholdningen fungerte, fungerte den virkelig. Showene var noe av det jeg likte aller best ved hele cruiset. Dans, sang, akrobatikk, rock og klassisk musikk – nesten hver kveld skjedde det noe.
Da kunne jeg forstå hvorfor folk kommer tilbake.
Guiden fikk kjeften
Det var ikke bare idyll. På en av utfluktene sto en 26 år gammel guide med det norske flagget i hånden.
Hun hadde neppe bestemt rutene, organiseringen, tidspunktene eller systemet. Men hun var den som sto der. Dermed fikk hun også frustrasjonen.
Det er fascinerende hvordan det fungerer. Når et system ikke fungerer slik vi ønsker, leter vi etter et menneske å holde ansvarlig.
Hun ble på mange måter systemets ansikt, selv om hun sannsynligvis hadde svært liten innflytelse over det meste folk var misfornøyde med.
Og det var ikke lite.
Det manglet poteter til middagen. Det manglet prisliste til minibaren på lugaren. Wi-Fi-en var for dårlig. Det var for mye støy. Folk strevde med å finne informasjonsmøtene når rommene ble endret underveis. Hun hadde ikke gitt nok informasjon. Hun hadde ikke vært tilstrekkelig til stede. Hun var ikke tilgjengelig nok. Hun snakket for lavt. Hun hadde ikke svar på alle spørsmålene. Hun samlet ikke gruppen godt nok. Hun var for ung. Hun var for uerfaren. Og sikkert noe mer jeg har glemt.
Jeg satt etter hvert og lurte på om hun også kom til å få skylden dersom det begynte å regne.
Jeg syntes litt synd på henne.
Selvfølgelig skal man kunne si fra når ting ikke fungerer. Vi hadde betalt mye for denne reisen, og det er rimelig å forvente både informasjon og organisering. Men det er forskjell på å si fra om et problem og å gjøre ett menneske ansvarlig for alt man ikke liker.
Og det var kanskje noe av det mindre sjarmerende jeg observerte om bord: Noen mennesker brukte veldig mye av ferien sin på å lete etter det som var galt.
Når én ting var løst, kom den neste. Og den neste. Og den neste. Til slutt kunne selve klagingen nesten bli en aktivitet.
Det påvirket også menneskene rundt dem. For misnøye smitter. Sitter du lenge nok sammen med noen som forteller deg alt som er galt, begynner du fort å legge merke til de samme tingene selv.
Jeg hadde selv mye å kritisere ved cruiset. Det har jeg heller ikke lagt skjul på. Men jeg ville ikke bruke tolv dager av livet mitt på å være irritert over potetene.
Da går jeg heller i land og finner ut hvordan metroen fungerer.
Hemmeligheten
Kanskje dette er noe av hemmeligheten
For midt i alt jeg ikke likte ved cruise, skjedde det også noe jeg ikke skal undervurdere: Fremmede mennesker gjorde ting sammen.
De sang. De danset. De lo. De gikk på show. De spiste sammen. De møttes igjen neste dag. Noen forelsket seg sikkert også. Med flere tusen mennesker om bord skulle det nesten bare mangle. Og kanskje er dette noe av det cruiset faktisk er veldig godt til.
Det skaper møteplasser. Du trenger ikke finne dem selv. De er der hele tiden.
For meg kunne det bli for mye. For mye lyd. For mange mennesker. For lite rom til å trekke seg unna. Men for andre var akkurat det samme systemet en kilde til glede.
Jeg så det særlig hos danseparene. Mens jeg kunne bli rastløs av alle aktivitetene og den konstante organiseringen, brukte de tilbudene akkurat slik de var ment.
Dansekurs om dagen. Dansegulv om kvelden. En ny dans. Et nytt forsøk. Et smil når trinnene endelig satt.
De hadde det rett og slett gøy. Og kanskje er det den viktigste lærdommen jeg tok med meg fra menneskene om bord:
Det samme stedet kan føles helt forskjellig avhengig av hvem du er, og hva du kommer dit for. Jeg kommer neppe til å bli hun som bestiller cruise nummer 27. Men jeg håper gjerne jeg blir hun som fortsatt reiser når hun er 90. Kanskje til og med 99.
Og hvis jeg en dag sitter der som 99-åring med et glass vin foran meg, fremdeles kvikk i hodet og klar for å gå i land og se hva som finnes der ute – da skal jeg være ganske fornøyd med hvordan det gikk.
Og det er her jeg fortsatt blir litt forvirret. For jeg så jo at noen hadde det fantastisk. Så jeg vet at cruise kan gi mennesker stor glede.
Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor noen elsker cruise
For samtidig sov jeg i en lugar rett over et liveband som spilte til halv ett om natten. Lugaren var uten vindu og det føltes som å sove i en tett boks.
Det var nesten aldri stille. Støy i restaurantene. Støy i fellesområdene. Musikk. Stemmer. Beskjeder over høyttaleranlegget om BINGO, premier og andre ting. Mennesker overalt.
Ville du ha en solseng på dekk, måtte du først finne en som var ledig. Klarte du det, lå du tett inntil fremmede mennesker. Svømmebassengene var fulle og yaccusiene det samme.
Vi sto i kø. Til heisen. Til maten. Til å komme av skipet. Til å komme på igjen.
Det var vanskelig å finne en stol å sitte på uansett hvor du beveget deg. Og fant du en, var den sjelden komfortabel å sitte i. Og i launchene fikk du ikke sitte i det hele tatt hvis du ikke kjøpte alkohol, selv om det var midt på dagen.
Vi spiste sammen med mennesker vi aldri hadde møtt før, fordi det var slik systemet var organisert. Og da de tolv dagene var over, tok flere av oss med oss en liten avskjedsgave hjem: Covid.
Så når noen forteller meg at de elsker cruise og allerede har bestilt det neste, kjenner jeg at jeg fremdeles må anstrenge meg for å forstå det.
Elsker dere virkelig dette?
Tydeligvis gjør de det. Og kanskje er det nettopp dét som fascinerer meg mest etter denne reisen. Ikke at cruise er bra eller dårlig. Men hvor utrolig forskjellig mennesker kan oppleve nøyaktig den samme virkeligheten.
Det som for meg føltes trangt, kunne for andre føles sosialt. Det jeg opplevde som konstant støy, kunne være liv og stemning for andre.
Det jeg opplevde som organisering, kunne oppleves som trygghet. Det jeg opplevde som mangel på frihet, kunne være friheten fra å måtte ordne noe selv.
Jeg trenger ikke late som jeg forstår det fullt ut. Jeg trenger heller ikke gjøre det. Jeg så at de trivdes. Jeg gjorde det ikke. Og kanskje er det egentlig hele forklaringen.