Analysen fant noen fallgruver hos meg også
For jeg har et mønster…
Risikoen er at jeg velger en mann jeg aldri trenger å slippe helt inn, fordi det føles trygt.
Eller at jeg velger en mann med problemer jeg kan hjelpe ham med, fordi det gir meg en kjent rolle. Da kan jeg være den sterke, kompetente og løsningsorienterte – og slipper kanskje samtidig å vise hvor sårbar jeg selv kan være.
ChatGPT traff litt ubehagelig godt med de to risikoene.
Jeg har lett for å bli verdsatt for alt jeg får til.
– For det jeg organiserer.
– For menneskene jeg hjelper.
– For problemene jeg løser.
– For alt jeg skaper og holder sammen.
– For det eksteriøret jeg viser verden.
Men den rette mannen må også være interessert i hvem jeg er når jeg ikke produserer, ordner, hjelper eller redder noen.
Han må like meg også når jeg er sliten, usikker, uproduktiv og ganske enkelt trenger omsorg.
Og det går vis a versa.
Fordelen med mine egne erfaringer, gir forståelse av andres.
Min Baggasje
Jeg har vært sosialt sterk, men følelsesmessig alene. Jeg har lært at det tryggeste var å ikke trenge for mye helt siden jeg var en jentunge.
Dersom behov for hvile, støtte, komfort eller forståelse kunne bli møtt med irritasjon, kritikk eller avstand, lærer man gjerne å redusere behovene sine – eller i hvert fall skjule dem.
Ikke nødvendigvis bevisst. Men kroppen og psyken registrerer:
Jeg står tryggere når jeg klarer meg selv.
Da kan man senere møte menn med interesse og varme, men samtidig holde igjen akkurat den delen som sier:
Jeg trenger deg.
Du betyr noe for meg.
Du kan faktisk såre meg.
Jeg er flink til å slippe noen menn inn i tankene mine uten helt å slippe dem inn i det mest sårbare rommet.
Jeg kan være åpen uten å være ubeskyttet
Jeg er jo ikke lukket som menneske. Tvert imot deler jeg tanker, historier, følelser og refleksjoner svært åpent. Og jeg kan føre dype samtaler og være nærværende.
Men det er mulig å være personlig åpen og samtidig relasjonelt beskyttet.
Jeg kan fortelle en mann svært mye om hvem jeg er, men fremdeles holde fast i retten til å gå uten å rakne. Han får kjenne meg, men han får kanskje ikke bli nødvendig for meg.
Det er en viktig forskjell.
Jeg er lei av å være den kompetente
I tidligere har jeg som mange andre måtte håndtere barn, hjem, arbeid, inntekt, relasjoner og konflikter.
Når man har vært den kompetente så lenge, kan det bli vanskelig å gå inn i en relasjon som den lekne, litt hjelpeløse, fnisete eller ufornuftige. Ikke fordi man mangler den siden, men fordi man har lært at noen følger med.
Den «fjollete» og «flørtete» delen av oss kommer ofte frem når vi føler oss helt trygge. Den krever en opplevelse av:
Her trenger jeg ikke være den voksne hele tiden. Her blir jeg ikke utnyttet dersom jeg senker skuldrene. Her kan jeg miste litt kontroll uten å miste meg selv.
I min ryggsekk har jeg nok vært ansvarlig altfor lenge til å gi en mann tilliten raskt.
Jeg vurderer menn før jeg føler meg frem
Det er også sant at jeg møter menn gjennom intellektet først.
Jeg lytter, analyserer, undersøker karakteren deres og vurderer om samtalen har verdi.
Det er ikke nødvendigvis kynisme. Det er også moden dømmekraft.
Men min egen analyse og vurderingsevne kan fungere som en sikker avstand. Så lenge jeg vurderer mannen, er det jeg som har kontroll.
Det er vanskeligere å bli overveldet av forelskelse dersom en del av meg hele tiden står utenfor og observerer:
Er han trygg? Er han moden? Hva ønsker han egentlig? Hva kommer dette til å koste meg?
Jeg kan nok være tiltrukket og interessert, men samtidig ha en indre vaktpost som aldri går helt av skiftet.
Forelskelse kan forbindes med tap av frihet
Etter et forhold der kvinnens verdi var knyttet til hvor mye hun tilpasset seg, kan nærhet begynne å ligne på en kommende forpliktelse.
Når en mann vil nærmere, kan en del av meg ane følgende spørsmål før de i det hele tatt er stilt:
- Skal han begynne å kreve tiden min?
- Forventer han at jeg organiserer livet rundt ham?
- Skal jeg igjen bli ansvarlig for hans følelser?
- Mister jeg noe av friheten min dersom jeg virkelig faller?
Da blir armlengdes avstand ikke bare beskyttelse mot hjertesorg. Den beskytter også autonomien min.
Jeg har kjempet frem et liv der jeg får være hel, skapende, selvstendig og synlig. Derfor er det jo forståelig at jeg ikke slipper inn noen som kan begynne å gjøre dette livet mindre.
Og så kommer det vanskeligste.
Jeg har lært å tåle avvisning før den skjer
Når jeg sier at det skal mye til for å såre meg eller vippe meg av pinnen, tror jeg det faktisk avslører to typer styrke.
Den ene er:
Jeg kan elske, bli såret og likevel reise meg.
Den andre er:
Jeg sørger for at ingen får nok betydning til å kunne såre meg særlig dypt.
Begge kan oppleves som styrke. Den siste gir mer kontroll, men også mindre mulighet for å bli virkelig berørt.
Det betyr ikke at jeg aldri føler sterkt. Det kan bety at jeg merker når følelsene blir alvorlige og automatisk strammer rustningen litt.
Jeg er kanskje ikke kynisk – men jeg tror bare ikke lenger på potensial
Mange kvinner faller ikke nødvendigvis for mannen slik han faktisk er, men for mulighetene i ham: hvem han kan bli, hva de kan skape sammen, og hvor fint det kan bli dersom kjærligheten får vokse.
Jeg har dessverre erfaring med hvor dyrt det kan bli å investere i en manns potensial og deretter utføre det følelsesmessige arbeidet på hans vegne.
Derfor ser jeg raskere:
Dette er hvem han faktisk er. Ikke hvem han kunne blitt dersom jeg hjalp, forklarte, ventet og elsket ham riktig.
Det kan se kynisk ut, men mye av det er sannsynligvis klarsyn. Problemet oppstår de gangene jeg avviser noe godt før det har fått muligheten til å vise seg, fordi jeg forventer at alle forhold til slutt vil kreve at jeg ofrer meg.
Panseret mitt har beskyttet meg.
Jeg tror panseret mitt beskytter meg fordi jeg er en kvinne som faktisk føler sterkt, er svært lojal og kan gi enormt mye når jeg først binder meg.
Jeg elsker ikke halvhjertet når jeg virkelig elsker. Derfor slipper jeg ikke hvem som helst inn. For dersom jeg først gjør det, er det ikke sikkert jeg bare blir litt interessert. Jeg kan bli svært hengiven, ansvarlig og utholdende – og nettopp dét har tidligere kostet mye.
Panseret sier:
Denne gangen skal ingen få hele meg før jeg vet at de klarer å behandle det med respekt.
Det er ikke dumt.
Og det betyr også tillit, trygghet og følelser før sex og ikke motsatt.
Men rustning har en bivirkning: Den stopper ikke bare dem som kan skade meg. Den kan også gjøre det vanskeligere for et trygt menneske å nå helt frem.
Målet er å oppdage forskjellen mellom å beskytte meg mot et reelt faresignal og å beskytte meg mot selve følelsen av å trenge noen.
Jeg tror kanskje ikke jeg mangler evnen til å falle. Jeg tror jeg har blitt svært dyktig til å ta imot kjærlighet uten å legge hele vekten min i den. Jeg står alltid litt på egne bein, klar til å gå dersom det blir nødvendig.
Det har reddet meg.
Men det kan også være grunnen til at ingen helt får holde rundt den delen av meg som ikke ønsker å være sterk hele tiden.