Vi kvinner sier av og til at vi gjerne skulle hatt en mann. Men noen ganger lurer jeg på om det egentlig er sant.
Ikke fordi vi ikke ønsker kjærlighet og en dose lidenskap av og til. Men fordi kjærlighet kommer med noe vi kanskje ikke snakker fullt så høyt om:
Den krever plass.
Og når vi først har fått livet vårt tilbake – hvor mye plass er vi egentlig villige til å gi fra oss?
For problemet er ikke nødvendigvis at vi faller for feil menn. Livet har definitivt lært oss hva vi skal styre unna.
Jeg tror at det finnes en mye ærligere og vanskeligere forklaring.
Og det er ett spørsmål jeg tror vi burde stille oss lenge før vi spør oss om mannen vi dater er den rette for oss. Det kommer jeg tilbake til senere i denne videoen.
For vi kvinner er blitt veldig flinke til å forklare hvorfor kjærligheten ikke fungerer.
Vi velger etter gamle mønstre.
Vi faller for samme type mann igjen og igjen.
Vi overser røde flagg.
Vi bærer med oss sår fra tidligere forhold.
Eller vi klarer ganske enkelt ikke å slippe noen inn.
Alt dette kan selvfølgelig være sant. Men jeg tror vi overser noe ganske vesentlig når vi blir godt voksne.
Vi har fått oss et liv.
Ungene er blitt store. De klarer seg stort sett selv. Vi har våre egne venner. Våre egne interesser. Sannsynligvis et hjem vi trives i.
Vi bestemmer hva vi skal spise, når vi skal spise og hvor vi skal være.
Vi kan reise med venninner eller alene.
Jobbe når vi vil. Ser 10 episoder av en serie på Netflix uten at noen spør om vi ikke snart skal legge oss.
Og er vi trøtte klokken halv ti, så går vi og legger oss. Det er faktisk ganske deilig.
Det betyr ikke nødvendigvis at vi har gitt opp kjærligheten. Mange av oss savner en mann. Men hvis vi skal være helt ærlige, er det kanskje ikke alltid et tradisjonelt parforhold vi savner. Og hvor mange av oss vil gladelig dele sengen vår natt etter natt med en mann igjen?
Vi savner temmelig sikkert en å dele nye opplevelser med.
Gå tur med. Spise middag med av og til.
Snakke med. Diskutere med. Løse verdens problemer med.
Le sammen med. Ligge inntil av og til. Ha sex med. Tulle og tøyse med.
En mann som elsker oss, som vi elsker tilbake, og som faktisk får en viktig plass i livet vårt.
Det vi egentlig er litt redde for alle sammen er at han skal bli en fulltidsjobb.
Og der begynner det å bli interessant.
For så dukker mannen opp.
Sannsynligvis er han både kjekk, snill, intelligent, oppegående og interessert.
Og da skulle man tro at resten var enkelt.
Men nei.
For han kommer jo også med et liv. Barn. Kanskje skjønne barnebarn. Venner. Eks-er. Tradisjoner. Ferieplaner. Sin egen bagasje og gode og dårlige erfaringer. Helseproblemer. Og sikkert sine egne traumer også.
Akkurat som oss.
Og samtidig har vi gjerne laget oss en ganske imponerende liste over hva denne mannen bør kunne.
Han må være selvstendig. Han må tåle at vi trenger alenetid. Han bør ha sine egne interesser, så han ikke bare sitter der og venter eller enda verre maser på at vi skal bli ferdig med det vi holder på med… Han må kunne kommunisere, for vi gidder ikke bruke tre år på å lære en voksen mann å snakke om det som skjer mellom oss.
Han må ha litt selvtillit. Han må kunne hjelpe til når vi trenger det – uten at vi må skrive arbeidsbeskrivelsen først. Han må være trygg nok til å gi oss frihet, men interessert nok til at vi faktisk føler oss ønsket og elsket og den eneste i hele verden han vil ha.
Han må gjerne ha et liv. Bare ikke et så fullt liv at det aldri blir plass til oss når vi trenger han.
Og når jeg sier alt dette høyt, tenker jeg jo: Stakkars mann.
For hva er det egentlig vi ber ham om?
Vi er jo utrolig selvmotsigende.
Vi vil ha en mann som har bygget seg et godt og selvstendig liv. Som har lyktes med livet sitt. Men han må samtidig være villig til å flytte på deler av det livet når vi kommer inn med alt vårt.
Og det samme gjelder selvfølgelig oss.
For dette er ikke egentlig et kvinneproblem.
En voksen mann kan ønske seg kjærlighet og samtidig være akkurat like lite villig til å endre på sitt eget liv.
Han kan ha barna sine. Hytta si. Båten sin. Kameratene. Jobben. Treningen. Feriene. Vanene. Og så ønsker han seg en kvinne som på en eller annen magisk måte skal passe inn mellom alt sammen.
Så kommer dere begge med deres ferdige liv.
Han med sitt. Du med ditt.
Og begge ønsker kjærlighet, oppmerksomhet, omsorg og lidenskap.
Bare ikke for mange forstyrrelser.
Der tror jeg vi har en av forklaringene på hvorfor dette blir så vanskelig.
For tiltrekning er ikke nok. God kjemi er ikke nok. Fysisk tiltrekning er ikke nok.
Det holder heller ikke at han er et godt menneske.
To mennesker kan være veldig glad i hverandre – og likevel ha liv som ikke passer særlig godt sammen.
Og da kommer vendingen jeg tror vi snakker for lite om: Kanskje vi ikke alltid mislykkes i kjærligheten fordi vi velger feil person.
Ofte mislykkes vi ganske enkelt fordi kjærligheten krever mer ombygging av livet enn vi egentlig har lyst til å gjøre.
Og det betyr ikke at vi burde gi opp friheten vår.
Det betyr heller ikke at vi skal tilpasse oss til vi ikke kjenner oss selv igjen.
Jeg har i hvert fall gjort nok av det i mitt liv. Og det vil jeg tro mange av venninnene mine har gjort også.
Men vi må i det minste være ærlige om hva vi faktisk ber om.
For hvis jeg sier: «Jeg ønsker meg kjærligheten.»
Men egentlig mener: «Jeg vil gjerne ha en mann på de tidspunktene det passer inn i livet jeg allerede har», så er det kanskje ikke mannen som er problemet.
Da må jeg først forstå hva slags forhold jeg faktisk ønsker meg.
Og her kommer spørsmålet jeg lovet i starten.
Jeg tror ikke det viktigste spørsmålet når vi møter noen er: Er han eller hun den rette?
Jeg tror spørsmålet er: Hva er jeg faktisk villig til å forandre i mitt eget liv dersom kjærligheten kommer?
Og så må han stille seg nøyaktig det samme spørsmålet.
For hvis svaret fra begge er: «Ingenting.» Da finnes det jo egentlig ikke noe sted forholdet kan vokse å være i.
Det blir bare hans liv. Og mitt liv. Med noen hyggelige helger imellom.
Kanskje det er akkurat det begge ønsker. Da er det helt greit. Men hvis vi ønsker noe mer, tror jeg vi må skape det tredje.
Ikke at jeg flytter inn i hans liv. Ikke at han overtar mitt. Men at vi er villige til å bruke tid nok til å bygge noe som er vårt.
En måte å være sammen på.
Noen planer. Noen drømmer. Noen opplevelser. Noe som er vårt felles prosjekt. Noen prioriteringer vi faktisk lager fordi den andre finnes og vi gjerne vil ha vedkommende i livet enda en stund.
Det er kanskje der voksen kjærlighet blir vanskelig.
Men også der den kan bli ganske fin.
Så hvis du er singel og sier at du ønsker deg en kjæreste, ville jeg ikke bare spurt: Hva slags mann vil du ha?
Jeg ville spurt:
- Hva savner du egentlig helt konkret?
- Hva vil du ikke lenger gi opp for et forhold?
- Og hva er du faktisk villig til å gjøre plass til dersom du møter et menneske du virkelig ønsker å beholde?
For kanskje handler voksen kjærlighet mindre om å finne et menneske som passer perfekt inn i livet ditt. Og mer om å møte et menneske som gjør at dere begge får lyst til å lage plass til noe som ikke fantes før.
Det er nettopp denne siden av voksen kjærlighet jeg har skrevet mer om i e-boken Hvordan får vi kjærligheten til å vare? – Når begge allerede har et liv de ikke vil miste.
For når vi møter kjærligheten som voksne, handler det ikke bare om kjemi, følelser og å finne «den rette».
Det handler også om to mennesker som allerede har bygget hvert sitt liv – og om hvorvidt de faktisk klarer og ønsker å skape plass til noe tredje.
Noe som er deres.
Hvis dette er spørsmål du kjenner deg igjen i, finner du mer om e-boken i beskrivelsen under videoen.
Og hvis du liker denne typen ærlige samtaler om dating, kjærlighet og det som faktisk skjer mellom voksne mennesker, kan du abonnere på YouTube-kanalen.
For dette var kvinnens perspektiv.
Men hvordan ser det samme ut fra mannens side?
Hva skjer når en voksen mann ønsker seg kjærlighet – men allerede har barn, familie, venner, interesser, vaner og et helt liv han heller ikke nødvendigvis har lyst til å bygge om?
Og hva tenker han når en kvinne plutselig kommer inn og forventer å få en reell plass i det?